C.O.Rosenius - VEILEDNING TIL FRED

«Elsk din neste som deg selv.» 3. Mos. 19, 18.

Kan du elske din neste når du ser at han går mot fortapelsen, og aldri sier det til ham? Det er vår høyeste plikt å arbeide for vår nestes frelse. For vi vet jo at den uomvendte iler til fortapelsen, og at han ved omvendelse kan bli himmelens arving. Den ringeste kristne kan bli middel til dette. Vi kjenner jo Jesu ord: «Den som ikke samler med meg, han spreder,» og apostelens ord: «Den som omvender en synder fra hans villfarende vei, han frelser en sjel fra døden.» Vi kjenner det kongelige bud: «Elsk din neste som deg selv.»

Det er et forferdelig bevis på det dype syndefall i vår natur at ellers redelige kristne kan sette denne kristenplikt til side. Vi kan jo daglig være sammen med dem som uten å vite det står for dommen til den evige fortapelse, og likevel søker vi ikke med et eneste ord å advare dem. Da må vi jo tvile på om vi har en gnist av tro på Guds ord, eller om vi er ved sans og samling!

Det er stor forskjell på kristne her. Noen er bekymret for sin neste og arbeider med glede på deres omvendelse. Andre lever i en sorgløs makelighet, er åndelige egoister som bare lever for seg selv. Vi må spørre dem: Mon ditt nådeliv nå er friskt? Mon du lever i samfunn med Frelseren?

Jesus sier at den som tror på ham, av hans liv skal det rinne strømmer av levende vann, og evangelisten bemerker at dette sa han om den ånd de skulle få (Joh. 7, 38-39). Og en annen gang sier Jesus: «Men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv» (Joh. 4, 14).

I en kilde veller vannet fram ustanselig. Det lar seg ikke stoppe. David sier også om åndens tvingende kraft: «Se, jeg lukket ikke mine lepper» (Salme 40, 10). Hvor kilden er, flyter det levende vann sunt og vederkvegende til dem som er omkring. Men der det ikke er noen kilde, arbeider man forgjeves på å kalle livets vann fram.

Her kan vi feste oss ved to tegn: En manner seg opp og bestemmer seg til å vitne om Kristus. Men det blir ikke noe av dette vitnesbyrd. Alt er så tungt og umulig. Det andre tegnet er at når dette vitnesbyrdet presses fram, er det så kraftløst, så lunkent at det ikke kan gi noe liv.

Derfor må vi alle som vil virke for sjelers frelse, tenke på Jesu ord om at det beror på en kilde i det indre, et sunt og levende trosliv med ham som alene gir verden liv. Når Paulus taler om dette, sier han: «For Kristi kjærlighet tvinger meg» (2. Kor. 5, 14). Det er dette som er grunnen til hans utrettelige virksomhet. Det var det som gjorde apostelen så brennende.

Det nytter ikke å forstå Kristi kjærlighet med forstanden. Skal den bli en tvingende kraft i hjertet, må man omfatte den med den tro og se den i det lys som alene Ånden gir. Den må fylle selve hjertet med fryd og fred i Den Hellige Ånd - ved troens inderlige kjennskap til Kristus og hans kjærlighet. Da først blir det en kilde som med indre tvingende kraft veller fram. Paulus beskriver dette trosliv slik: «Jeg lever ikke selv, men Kristus lever i meg.»

Men hva var det egentlig Paulus sa da Kristi kjærlighet tok en slik plass i hans hjerte? Han sier at «en er død for alle, derfor er de alle død» (2. Kor. 5, 15)-

Her er hemmeligheten. Det er forsoningens hemrnelighet: Kristus er satt i vårt sted, han døde på korset for oss. Dette gjelder for Gud som om vi var døde, for Gud så oss alle i ham, og så ikke Kristus, men oss dø på korset.

Slik skal også Kristi kjærlighet tvinge oss - bare den blir utgytt i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, og vår tro ikke bare er spekulasjon, et tankespill, men Guds levende verk. Det er særlig på tre måter den skal tvinge oss til å gjøre noe for vår neste.

For det første må troen bli en kilde i vårt hjerte, som veller fram med levende vann. For det annet virker den at hvert menneske kommer i et annet lys. Vi Ser at alle allerede er forløst fra sine synder, har lidd døden på Golgata og nå må gå fortapt, bare fordi de blir borte fra Kristus!

Når vi med dette lys i hjertet ser et stakkars menneske, da må vi tenke med inderlig deltagelse: Å, bare du nå visste at dine synder allerede er utslettet, og at du allerede er død med Kristus - bare du nå vil komme og ta imot din arv! Du kan få den når som helst for ingenting.

For det tredje kan ikke nå den kristne leve for seg selv lenger, men bare leve for ham som har kjøpt oss med sitt blod.

Det er dette Paulus tilføyer i v. 15: «Og han døde for alle, forat de som lever, ikke skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.»

En kristen skal ikke lenger se på seg selv som sin egen herre. Han er dyrt kjøpt. Alt i ham tilhører hans Herre. Og spør vi ham hva han vil at vi skal gjøre for ham, svarer han: De gjerninger som jeg gjør, skal dere også gjøre. For dere har alltid fattige hos dere og åndelige blinde og døve. Og hva dere har gjort mot en av mine minste, det har dere gjort mot meg.

Du skal leve for ham her, og han skal ta seg av den store forsoningssak som ypperstreprest. Hvilket salig bytte!

(Afsnit fra VEILEDNING TIL FRED af C.O.Rosenius -  Shafan 10-07-21)