Israelittene ville tro på Herren, Israels Gud. Når de vendte seg til Ba’al, var det ikke for å vende seg fra Herren, men de mente fortsatt å tro og dyrke den samme Gud. Når de ropte “Min Ba’al!”, mente de å påkalle Herren, Israels Gud (jf Hos 2,16). Ba’al betyr “Herre”. Men de forholdt seg ikke til Herren etter hans åpenbaring gjennom Moses, men tok inn elementer fra omverdenens religiøsitet. Ordet var ikke alene kilde for deres tro og gudsliv.

De blandet den guddommelige åpenbaring med hedenskap og allmennreligiøsitet. De ofret som hedningene på haugene og satte opp gullkalver i Betel og Dan. De bygde et tempel i Samaria med egen prestetjeneste og ofringer. De søkte å gi sin selvvalgte religiøsitet legitimitet fra den hellige historien (jf pilegrimsled og valfartsmål). Gullkalvene hadde Aron i sin tid sagt var den Gud som førte dem opp fra Egypt. I Betel hadde Gud åpenbart seg for patriarken Jakob. Fulgte de ikke i fedrenes spor? Var ikke Samarias tempel og Betel like bra som å dra opp til Jerusalem, eller følge det som de strenge Herrens profeter forkynte? Det var jo mange andre profeter som tok del i deres egen gudsdyrkelse, og deres ord var mye søtere enn det Elia og Elisa, Hosea og Amos forkynte. De var ikke så pinlig nøye med Herrens ord og hvordan han hadde sagt at han skulle tjenes. De hadde også mange gode ord fra Gud, herlige løfter om fred og frihet. Var det ikke fint å gjøre gudsdyrkelsen mer tilgjengelig, mer i pakt med det folket selv ønsket, mer positiv, med de ritualer og den musikk folket likte (jf Am 4,4f; 5,23)? Var det ikke bedre at alle fikk tjene Gud slik de selv følte for, enn bare å følge gamle ord og bud fra Moses?

Det tales også i dag mye om Gud, Herren, om Jesus, om hans kjærlighet, hans herlige løfter osv, men er det den Gud som har åpenbart seg i sitt ord? Visst er det elementer fra Skriftens Gud, men blandet og forstått i lys av allmenreligiøsiteten. Gud støpes i menneskets egne tanker, en gud mennesket kan forstå og forholde seg til uten problemer, tankemessig eller moralsk. En gud i pakt med tidsånden, en gud som støtter det Skriften fordømmer. Nå dyrkes en gud som godtar skammelig utukt og begjær, en gud som ikke vredes over synden, og som ikke skal holde noen dom. Hans ord om skapelsen, om mann og kvinne, om frelse eller fortapelse og så videre, forholder man seg til som man vil.

“Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde mot loven!” Matt 7, 22f.

(Af Per Bergene Holm - Bibelsk Tro nr 4 2021 -  Shafan 26-07-21)