Gunnar Nilsson - BIBELSK TRO NR 6 2021

Hva ville du si, hvordan vil du forklare julen for folk som aldri noen gang har hørt navnet Jesus?

En gammel predikant fortalte ganske enkelt om juleevangeliet for mennesker på misjonsmarken som aldri hadde hørt det før: “Dette barnet som Gud sendte oss, det var han som ga oss fred for tid og evighet. Det var som med oss alle, som en mor som hadde mistet det eldste barnet sitt. Hun gikk der i tårer og angst. Ingenting kunne gi henne fred og ro før hun fant barnet. Men da hun igjen kunne legge armene rundt det og trykke det inn til seg, da savnet hun ikke noe mer. Da kom den store roen og freden over henne. Det var det som skjedde med oss mennesker. Vi gikk der i sorg og savn selv om vi ofte ikke forsto det eller ville erkjenne det. Men da vi fant Jesus-barnet, Guds egen sønn, Frelseren, og fikk slå armene rundt ham, som mor om sitt eget barn, da kom den store freden og gleden og hvilen av seg selv.

Vi kristne som har funnet ham, og som kjenner ham, vi får nå i juletider på nytt ta ham i favn. Det er vi som er de lykkelige på jorden. Derfor er julen en gledesfest for oss.”

Det er vi kristne som har funnet lykken, sa mannen.

Og det, sa han i et land der det kostet mye å bekjenne seg som kristne. Men også i denne historien var det et mørke som var bakgrunn. En mor hadde mistet barnet sitt. Slik sett er det en så mørk bakgrunn for juleevangeliet. Det folk som vandrer i mørket.

De som har alt sitt her på jorden, de vet egentlig bare en ting, nemlig at alt de har skal tas fra dem. Det eneste som er sikkert er døden og dommen. De vet ikke engang at de allerede lever i dødens rike. Det begynte i Edens hage ved syndefallet. Adam døde den åndelige døden.

Adams barn

Adam er død, kjærligheten er død, han elsker ikke lenger kvinnen som seg selv og ikke Gud over alle ting.

Gud hater døden, Guds vrede forblir over døden. Det innebærer at Gud nå hater Adam. Han hater urettferdigheten, og Adam er urettferdig. Og slik er også du. Det er det forferdelige med å være et menneske, å være Adams barn. Gud hater døden, han hater deg fordi du er Adams barn. Du er en synder og over en synder er Guds vrede. Og straffen er den evige døden, et evig helvete, en evig tørst og en evig pine. Men Gud har utsatt straffen til dommen. Du har kanskje hørt at du er skapt i Guds bilde og at du derfor er verdig. Det er ikke sant. Det var en gang slik. Men ved syndefallet kom døden. J Arndt sier det slik at djevelens bilde falt ned i mennesket ved syndefallet. Nå er det det bildet som finnes i mennesket. For det står i 1 Mos 5 at Adam fikk en sønn. Men ikke i Guds bilde. Det står at han fikk en sønn i sitt bilde. Som seg selv – et dødens bilde. Du og jeg er Adams barn. Vi elsker ikke Gud over alt... Vi skyver skylden fra oss... Så hater Gud oss fordi han hater døden. “Herren prøver den rettferdige. Men hans sjel hater den onde og den som elsker vold.” Sal 11,5. Og det er oss, du og jeg!

“Overmodige får ikke stå fram for dine øyne, du hater alle som gjør urett”. Sal 5,6.

Om Jesus står det at han elsker rettferdighet, men hater urettferdighet. Mer enn noen annen har gjort. Hans vrede er over oss. Det er det fryktelige. Guds vrede er over oss for døden er over oss, kjærligheten er død i oss. Og ved dommen slår Guds vrede ned som et lyn over alle mennsker som ikke er frelst. Men du har vel hørt at du er elsket av Gud. Ja, det er det forunderlige. Hva skulle Gud gjøre, han som er kjærlighet? Jo, han sendte Jesus. Og så leser vi at ”det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys.” Gud elsker deg! Og så la han din synd på Jesus. Han la deg på Jesus, kan vi si. Jesus fikk alt ditt. Hva skjer da med Jesus som var uten synd i seg selv, når din synd og min synd ble lagt på ham? Jo, da hviler Guds vrede og hat på ham – den vrede som hvilte på oss. ”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.” Joh 3,36. Forblir over ham... Den vreden som altså hviler på alle Adams barn. Allerede nå, fra fødselen av. ”Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankens vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.” Ef 2,3

Jesus ble naglet til korset

Så ligger vreden på Jesus, Gud hater ham, han nagler ham til et kors. Hvorfor? Jo, fordi Gud er kjærlighet. Kan Gud elske deg? Du som er ond! Men hvorfor? Ikke fordi du er verdifull, slik som du kanskje har hørt, og at du er skapt i Guds bilde. Gud som er god, kan ikke elske det onde for dets egen skyld. Nei! Han elsker for sin egen skyld, står det. Hele grunnen til at Gud elsker deg finnes i ham selv. Ikke i deg. Skjønner du? Nei, jeg tror ikke det. Men det står slik: ”han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.” Sal 23,3. Det er jeg, jeg som for min egen skyld utsletter dine overtredelser. Dine synder kommer jeg ikke i hu (Jesaja). Han forlater for sin egen skyld, står det. Skjønner du hva det betyr? Jo, grunnen til frelsen er helt og fullt i Gud – takk og lov. Det er det som er evangeliet. Frelsen er helt og fullt i Ham som ble født i Betlehem på julaften.

Da har vi sagt noe om den mørke bakgrunnen, for uten den finnes det ikke noe lys. Den som vandrer om dagen ser ikke stjernene, ser ikke Betlehemsstjernen. Derfor er det så ekstremt viktig at den mørke bakgrunnen blir malt for våre øyne. Vi mennesker trenger å bli minnet på noe som fortelles om Ludvig Hope. Han var på vei med tog til en møteuke. Gårdsgutten skulle hente L H på toget. Han grudde seg, for han han var ikke frelst og hadde ingen tanke på å bli det heller. Og han fryktet for at L H ville snakke med ham om åndelige ting, om hans frelse. Men det gjorde han ikke. Han snakket bare om verdslige ting, og gårdsgutten trakk et lettelsens sukk – det gikk bedre enn tenkt. Men da møteuka var over, skulle han kjøre L H til toget. Og nå tenkte han, nå kommer det vel? Men nei, L H snakket bare om verdslige ting. Men da han skulle stige på toget, tok han ham i hånden og sa: Unge mann: God reise til helvetet! Og denne satsen brant seg inn i den unge mannen og tok bort gleden på helvete-reisen. For han visste jo det forferdelige Jesus hadde sagt om Helvetet, og nå ble han påminnet om at han var på vei dit. Nå ble hans vei ikke lys, nå ble det mørke. Så kunne han jo trenge lys.

Alt håp i Jesus Kristus

Men også som Guds barn blir vi ofte minnet om vårt mørke. Men når Gud taler med oss om vår synd og vår skyld, er det ikke for å føre oss inn i anfektelse. Når han gjør synden i vårt liv stor, er det ikke å drive oss inn i fortvilelse. Tvert imot, det er noe godt han har i tankene. Han vil at vi skal se at vi trenger legedom. Og han vil gjøre Jesus stor for oss, og lære oss å elske ham og ha alt vårt håp i Ham. Fordi det er så lett at vi får noe håp i oss selv, må han igjen og igjen vise oss vårt mørke, vår synd og vår skyld for at vi ikke skal gå fortapt, for at vi ikke skal være i stand til å klare oss uten Jesus.

Det er litt slik som Egil Sjaastad skriver: ”Bønn og klage vil alltid følge en kristens liv. Bibelen hyller ingen halleluja-kristendom som ikke gir plass til klagetoner. Vi skal ikke late som om at nøden ikke er der. Fordi det hender jo at den tynger både dag og natt.”

Og likevel, “Det er vi kristne som har funnet lykke.” Det er vi som har sett lyset.

Det var mørke på mange måter for de som var involvert i dramaet i Betlehem. Maria som ble med barn gjennom den Hellige Ånd.

I Nasaret

Naturligvis var ikke Josef den eneste i Nasaret som forsto hvordan Maria hadde det. Nasaret var en liten by, og menneskene der var nok ikke annerledes enn på andre små steder. Man var nysgjerrig og visste hvordan de fleste hadde det. Lysten til sladder er alltid stor.

Å bli med barn når man var ugift var en uhørt hendelse på den tiden. Maria må ha lagt merke til at hennes forlovede Josef hadde sine mistanker. Det er ikke lett å bære ubegrunnede mistanker. At andre mennesker tenker noe ondt om meg som ikke er sant. Hva skal hun gjøre? Skal hun forsvare seg? Hvordan da? Hvem ville vel tro henne om hun begynte å snakke om englebesøk og at hun hadde blitt gravid ved den Hellige Ånd og skal føde Guds sønn! Ja, kanskje hun da hadde blitt slått i hjel av Nasarets innbyggere. Vi vet jo hvordan det var da Jesus senere kom til Nasaret – da forsøkte de å styrte ham ned fra berget. Det hadde nok ikke gått Maria bedre om hun hadde forsvart seg. Ingen ville ha trodd henne, ikke engang Josef. Det må ha vært vanskelig for Maria, veldig vanskelig. Den utsettelsen hun fikk da hun var hos Elisabet var over. Nå var hun alene. Men hun skal føde ham som var vel kjent med sykdom og lidelse. Hva er da mer naturlig enn at Maria også opplever lidelsen? Ja også gjennom hennes sjel skal det til slutt gå et sverd. Men dit er det fortsatt langt. Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.

Marias lidelse var nok stor, kanskje hun var helt rådvill, der hun gikk alene som gjenstand for ubegrunnede og stygge mistanker. Ikke bare fra fjerne bekjente, men også fra hennes nærmeste. Og hun var ikke et gammelt, modent menneske. Man skulle tro at hun var rundt 15 år gammel. Og så er hun alene om å bære på en hemmelighet. Hun er den eneste her som har en hemmelighet som skulle tatt bort alle mistanker fra henne, men som hun ikke kan fortelle, for da ville det bli enda verre.

Guds barn kan føle seg forlatt mange ganger. Men det er de ikke.

“I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem. I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem opp og bar dem alle den gamle tids dager.” Jes 63,9.

Så sier profeten Jesaja, og Gud er den samme i dag. Likedan var han for Josef og Maria: “I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem.”

Englenes lovprising

De hører stemmer utenfor. Det var hyrder som kom til Josef og Maria og fortalte dem om englesynet, og hele himmelens hærskare som sang i glede: At nå er en Frelser født og han er Messas Herren. Og tegnet de skal finne er et barn som er innsvøpt og ligger i en krybbe. Og så synger hele himmelens hærskare i glede. Men tenk, på jorden var det ingen tok imot ham. Ingen visste om hans fødsel, ingen ventet ham der og da. Ingen sang gledessang på jorden. De første som mottok bud var hyrdene. Så får Josef og Maria høre igjen - det var ingen fantasier de hadde fulgt, og Josef hadde ikke blitt bedradd av sin drøm. Det var virkelighet. Han som skal frelse sitt folk fra deres synder er født. Hyrdene fikk se det med egne øyne. Men har du noen gang tenkt på hvordan de så? Det var om natten, og hvis Jesus ble født i en mørk grotte om natten, så brant det kanskje en liten ild på golvet. Kanskje Josef og Maria hadde en liten oljelampe. Det var ingen 100-watts lampe som lyste over Jesus. Det var ikke lyst slik som vi kan se det i en julekrybbe. De kunne nok bare svakt se Jesusbarnet. Men det var nok. “Som et lys i en dyster ødemark.” Og de vendte tilbake og lovet og priste Gud for det de hadde sett. Hvordan skal da ikke vi love og prise Gud som får se så klart i Ordet?

Veien til Sion går gjennom mange mørke daler, ja, gjennom dødsskyggens dal.

”I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem. I sin kjærlighet og store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem opp og bar dem alle den gamle tids dager.” Jes 63,9

Fra Egypt til Nasaret

Det var ikke annerledes i fortsettelsen enn det hadde begynt. Josef og Maria måtte flykte til Egypt med barnet sitt. Men de får glimt av lys underveis, de vise menn og Simeon og Hanna i templet. ”Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse”

Men deretter kommer de til Nasaret. Ryktet om deres for tidlig fødte sønn har nok kommet dit. Ja, så vokser Jesus opp, blir snekker – kan han være Guds sønn? Ja, det fortsetter – han åpenbares i ringhet – slik han fortsatt gjør i dag. Det er en del av anstøtet med ham.

“Han ble ansett som Josefs sønn.” Ansett. Ja, hvem kan vite hvem som var hans far. Man kunne telle til ni i Nasaret.

Men kunne det ha skjedd slik som vi leser, undrer fornuften? Er ikke beretningene om Maria og engelen og Josefs drøm bare etterkonstruksjoner som det er så mange legender om av hvordan det gikk til når store menn blir født, ja, det sier til og med teologene. Kan vi virkelig tro juleevangeliet? Når Jesus fortsatt i dag ikke åpenbares i makt og herlighet, men i ringhet?

”Om noen vil gjøre min himmelske Faders vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud” sier Jesus.

En Frelser er født

Og for den som vandrer i mørket, det mørket som la seg over oss i Edens hage. Syndens og dødens mørke er for den et budskap om glede. Jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad. Og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Fra alt mørke! Lykkelig er du som behøver en frelser!

(Artikel af Gunnar Nilsson - Bibelsk-Tro nr6/2021 - Shafan 04-12-21)