«Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!» Es 55,6

Grensen mellom tid og evighet er veldig, og vi lever tett inntil. Stadig er vi vitne til at noen drar over til den andre siden.

Ut fra Guds Ord vet vi at Herren har tallet på våre dager, og at ikke engang en spurv faller til jorden uten hans vilje. Hver gang noen forlater oss, kommer spørsmålet: Hvem blir den neste? - Men dette er Guds hemmelighet. Det synes som noen nærmer seg grensen i sykdom, - ja, beveger seg der en tid, men vender tilbake. Det så ut som andre hadde livet foran seg, men så kom budet, kanskje ved en brå død. De har rett de gamle: «Vi har nuet og evigheten.» Det har vi - for oss selv og for våre medmennesker. Hvor stort - hvor kostbart - hvor alvorlig «nuet» er. Tenk hvor det kan få evighetsbetydning! Den ene av røverne grep «nuet». Må ingen sove på dette. Du har ditt nå!

En ufrelst, syk, eldre venn satt på grøftekanten. Jeg var ferdig med studiene og skulle tjene litt ekstra. Jeg kom meg ikke opp av grøften, tross Åndens minnelse, min venn kom meg aldri så nær senere. Kort etter gikk han inn i evigheten. Bror og søster i Herren: Kjøp «nuet»!

På vei til evigheten er vi alle - enten til himmelen eller fortapelsen. Hvor vi skal ende, blir avgjort her i tiden - av oss. «Nuet» må brukes her i livet. Det ligger evighetsalvor over hvert «nu».

Hva skjer på den andre siden av evighetens grense? Noe av det vet vi. Fra før verdens grunnvoll ble lagt, tok Gud sikte på å frelse den enkelte - deg og meg. Hele verden «sviver i frelsesøkonomiens tjeneste». Ser du evighetsalvoret? Satan, med hele sin hær, søker å hindre alle fra å bli frelst. Gud, med sin hær, kaller og samler, - og himmelen følger spent med. Når synderen vender hjem, er de alle klar til å stermne i jubelsangen. Men ennå er de frelste underveis. Gud glemmer ikke sine. En stor forberedelse foregår. Han gikk bort for å berede sine sted. Når Jesus er ferdig, kommer han igjen for å hente sine.

Min kjære bror i Herren, mandalítten Albert, lå på hospital i millionbyen. Jeg var ofte og så til ham, men han visnet stadig bort. Syk, hjelpeløs og til sine tider bevisstløs. Jeg mintes ham fra arbeidet i kirken, frimodig og glad. Men nå så det så puslet ut, - ja, nesten som Jesus hadde glemt sin venn.

Klokken er fire om morgenen. Storbyens larm våkner atter til nytt liv. En neger-sykesøster kommer inn på Alberts rom. Plutselíg reiser han seg, løfter hendene mot himmelen og sier: «Jesus is coming. Albert Thorsen is my name!» (Jesus kommer. Albert Thorsen er mitt navn!) Han seg tilbake på puten. Jesus hadde hentet en av sine.

Evighetsalvoret. Er grensen så virkelig? Ja, den er.

En dag siger vi tilbake på puten. Hvem skal vi rekke våre hender mot? Hvem skal hente deg, hvem skal hente meg? Du minnes vel Jesu ord om Lasarus og den rike mann? Kjære venn, kjent eller ukjent: Grip det evige liv. Grip det nå!

I dag begynn,
og bi ei dermed til i morgen.
Hva neste morgengry kan bringe,
er forborgen.
Kanskje din klokke slår i dag
sitt siste slag...
Nå leges sjelesår, nå heter det i dag!

(Andagt af Ktidtoffer Fjelde - Bibelsk Tro 1995/1 - Shafan 05-01-21)