Smag og se at Herren er god
Sl 34,9
Smag og se 
Da Herrens engel åpenbarte seg for hyrdene ute på marken julenatt, og Herrens herlighet strålte om dem, ble de grepet av stor frykt (Luk 2,9).
Frykten har en veldig makt over oss mennesker. Den er som en tyrann som dreier sitt spill med oss, og som vi ikke selv makter å frigjøre oss fra.
Hva er det vi mennesker frykter for? Det kan være så mange ting. Noen frykter for ikke å strekke til overfor livets mange utfordringer og krav som hver dag stilles. Andre frykter for hva morgendagen og den ukjente framtid skal bringe. Vi kjenner alle til frykten for å bli rammet av kreft eller en annen uhelbredelig sykdom og lidelse. Vi gripes ofte av angst og bekymring ved tanken på ulykker eller krig, et plutselig hjertestopp, en lammende hjerneblødning eller en byrdefull alderdom og hjelpeløs senilitet.
Fryktens herredømme over oss er et grusomt tyranni vi alle kjenner til.
De færreste har imidlertid klart for seg hvor frykten har sin siste og egentlige grunn. Den finner vi nemlig ikke i noe av det som er nevnt ovenfor. Det er bare sekundære følger av noe enda alvorligere og forferdeligere. Hva det er. kan vi ikke utgrunne selv, men det har Gud sagt oss i sitt Ord.
All jordisk elendighet, ulykke og nød, all forkrenkelighet, lidelse og den legemlige død er ikke fryktens siste og egentlige grunn. Det er derimot synden som er årsak til alt dette. Derfor er menneskets dypeste og alvorligste nød heller intet av det før nevnte, men derimot syndens ennå mer omfattende og forferdelige lønn: Guds vrede, dom og straff, fortapelsens uopphørlige kval og evig pine.
Med synden kom også frykten inn i verden (sml. 1 Mos 3,8-10). Fryktens dypeste og egentlige grunn er at vi har syndet og derfor vet oss dømt av Gud i vår samvittighet. Det vitner også hyrdenes frykt julenatt tydelig om. Den er et eksempel blant mange på den onde samvittíghets umiddelbare reaksjon når den hellige Gud trer oss syndere nær.
Mennesker har giort og giør mange forgjeves forsøk på å bli kvitt frykten. Det er ingen ende på hva mennesker uttenker og gjør for å sikre og gardere seg mot snart det ene og så det annet av de mange ting vi frykter i dette liv. Likevel lurer frykten innerst inne stadig vekk. De fleste prøver nok daglig å fortrenge bevisstheten om at vi er i sterke makters og krefters vold. En søker lengst mulig å unngå å se den virkelighet i øynene og vedgå den overfor seg selv. Dog vet vi til syvende og sist at det er en åpløs og umulig kamp vi kjemper mot dødens makt. For det er nå en gang «menneskers lodd en gang å dø og deretter dom» (Heb 9,27). Derfor blir vi heller aldri kvitt frykten for noe vi gjør. Fryktens årsak kan vi nemlig aldri fjerne.
Hva hjelper det så om mange sier til seg selv og andre: «Det går nok! Det er ikke noe å være redd for.» Det er der jo likevel så lenge ikke fryktens årsak er fjernet. Det gjelder ikke bare alt det synden har forvoldt i dette liv, men også den dom som følger etterpå. Hva den angår er det heller ingen ende på menneskers håpløse og foreves forsøk på å bli kvitt frykten. Men det er alt sammen kvaksalveri. Hva hjelper det så at mange prøver å trøste seg selv og andre med å si: «Det finnes ingen Gud! Det er intet helvete!» Slik tenkte og regnet den rike mann Jesus taler om i lignelsen om Lasarus (Luk 16,19-31). Men da han slo øynene opp i dødsriket hvor han var i pine, ble han klar over noe annet. Sannheten og virkeligheten er verken til å spøke med eller mulig å lyve seg selv eller andre bort fra.
Den eneste mulige befrielse fra frykten er den engelen forkynte for hyrdene julenatt: «Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids by. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (Luk 2,10-12).
Frykt ikke! Det er overskriften hele juleevangeliet står under, fordi noe uhørt stort og gledelig er skjedd: Det er født oss en frelser, en redningsmann og befrierl Han er Messias, Herren. Det vil si: Gud Herren selv! Derfor behøver vi ikke lengre å frykte for noen eller noe som helst verken i denne verden eller i den kommende. For når Gud er med oss og for oss, hvem kan da være imot oss?
Tegnet som skal forvisse oss om at vi ikke lenger har noe å frykte for, er at vi finner Guds enbårne Sønn, Gud selv, som et lite menneskebarn, «svøpt og liggende i en krybbe». Hva betyr det? Det gir Hebreerbrevets forfatter oss svar på når han skriver: «Da barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid» (Heb 2,14-15).
Det var ikke for englenes, men for vår skyld Guds Sønn ble vår bror. Det er tegnet på at Gud i sin ubegripelige barmhjertighet har gjort vår sak til sin egen og tatt på seg å føre den for oss. Det er det Guds enbårne Sønn ble menneske for, â bære vår skyld, gå inn under vår dom og i vårt sted lide syndens lønn, døden. Som Hebreerbrevet videre sier det: «Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder» (2,17).
Det han kom for er nå skjedd! Det er fullbragt! Kristus har ved sin død under Guds dom i vårt sted gjort fyldest for alle våre synder. Dermed er også han som har dødens velde, Djevelen, gjort maktesls og vi dermed utfridd fra all frykt!
Det er den glede englene forkynte for hyrdene julenatt, og som nå forkynnes også for oss. Den var nemlig ikke alene for dem, men også for oss. Ja, den er «for hele folket», dvs. for alle mennesker gjermom alle tider på ethvert sted, av alle stammer, tungemål og folk! Det er en glede så usigelig stor at den ikke tåler sammenligning med noe annet. Den er i sannhet «det som intet øye har sett og intet øre har hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham» (1 Kor 2,9). Derfor stemmer også vi med i englenes lovprisning: «Ære være Gud i det høyeste!»
Kom da, min Jesus,
velkommen til jorden
for i mit sted at afgøre min sag,
så jeg engang kan i helliges orden
sidde til bords på fuldendelsens dag.
Du har jo tegnet mig i dine hænder,
derfor ved jeg, jeg i sandhed er din,
lever på nåden, hvad end der mig hænder,
ved, at din salighed også er min.
Niels Ove Vigilius
(Artikel af Niels Ove Vigilius i BIBELSK TRO 6/1994 - Shafan 23-11-21)