Smag og se at Herren er god
Sl 34,9
Smag og se 
Navnet Habakkuk betyr omfavnelse - den hjertelige. Navnet på profetene sier noe om det budskapet de fikk av Herren å formidle. På den måten er Habakkuks profetiske gjerning lik en mann som hjertelig trøster sitt folk og tar det i favn. Vi kan derfor sette som tema for våre bibelstudier fra denne profetboken: Guds trøst i trengsel.
Om denne profeten vet vi ikke noe mer enn det vi kan lese ut av selve boken. Vi får ikke noen historiske eller personlige opplysninger om ham. Desto mer blir det selve budskapet som får tale til oss.
Vi kan dog slutte oss til noe om denne mann og hans samtid. Ut fra 3,19 fremgår det at han tilhørte tempelsangerne. Han har derfor blitt betegnet som salmisten blant profetene. Men først og fremst er han kjent som troens profet (2,4).
Vi far enkelte holdepunkter i boken om når han virket. På 700-tallet f.Kr. var Assyria en fryktet stormakt. Det var assyrerne som erorbert nordriket Israel 722 f.Kr. Men Assyria gikk til grunne etter at Ninive ble tatt av den babylonske kongen Nebopollasar i 612 f.Kr.
Habakkuk nevner ikke Assyria i det hele tatt i sin bok. Derimot taler han om det nye verdensriket som fikk mer og mer makt - nemlig kaldeerne (1,6). Kaldeerne er betegnelsen på det nye babylonske riket som oppstod under Nebukadnesar ved hans seier over egypterne ved Karkemisj 605 f.Kr.
En antar at boken er skrevet i syd-riket Juda i den tiden riket var truet av babylonernes sterke fremgang - altså omkring 600 f.Kr. under kong Jojakim. Og Jerusalem falt for den mektige kongen Nebukadnesar i 587 f.Kr. - og dermed begynner det 70-årige babylonske fangenskap.
Habakkuk har altså virket som et Herrens redskap i en katastrofetid - en mørk trengselstid. Og dermed er det mulig for oss å forstå betydningen av å trøste den lille, troende rest i en tilstand av politisk og åndelig storm.
Habakkuk har virket samtidig med profeten Jeremia. De to profetene har arbeidet mot det samme mål og forkynt samme dom, nemlig Jerusalems fall.
Men hver for seg har de to virket selvstendig. De har ulik betoning i sin forkynnelse. Mens Jeremia var tårenes profet som tuktet sitt folk på grunn av deres frafall fra Herren, er Habakkuk først og fremst trøsteprofet. Han forkynner hvordan kaldeerne kommer til å fullbyrde Guds dom over Juda (1,12), men Guds rike skal seire til slutt (3,17-19).
De historiske begivenheter skjer ikke vilkårlig, men det er en bestemt plan - et mønster - frem mot fullendelsen: «Jeg er Gud, og det er ingen som jeg, jeg som fra begynnelsen forkynte enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd. Det er jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg» (Jes 46,9-10).
Gud ser alt fra begynnelsen til enden. Han har et formål med alt og kjenner tid og time for alle ting. Alt er ham underlagt. Det var i tidens fylde Gud sendte sin Sønn (Gal 4,4).
D. Martyn Lloyd-Jones har i en bok - «Fra frykt til tro» - gitt noen perspektiver om Skrifiens syn på historien ut fra Habakkuks bok. For en kristen er det liten grunn til å la seg forvirre av det som skjer på den historiske arena - hevder Lloyd- Jones - fordi Bibelen nettopp handler om dette emnet.
Som troende er vi vant med å betrakte Skriften som vår store veileder når det gjelder personlig frelse. Dette gjelder ikke minst synet på forsoningen i Kristus og rettferdiggjørelsen ved troen på ham. Og dette budskap er kjernen i Habakkuks bok (2,4).
Men budskapet om frelse ved troen på Jesus Kristus er ikke Bibelens eneste emne. For Skriften stiller den enkeltes frelse inn i en større sammenheng. Den omhandler hele verden, der du og jeg er individer i en stor helhet. Skriften begynner med ä skildre verdens skapelse - og ikke menneskets. Dette kan peke pa at verdensmisjonen har vært i Guds tanke fra begynnelsen av.
Vi derimot, er mest opptatt av våre egne, personlige problemer, men Skriften begynner lenger tilbake. Den ser hvert enkelt problem i forhold til dette verdensløp og historiens gang mot avslutningen. I så fall er det ikke overraskende om verdenssituasjonen i ulike tider gjør troens folk rådville.
I Habakkuks bok er det historiske problem behandlet på en engasjerende måte, ikke som et teoretisk spørsmål, men mer som en personlig râdvillhet hos et enkelt menneske, nemlig profeten selv. Profeten ønsket å bringe det han så (i sin historiske samtid) sammen med det han trodde om Gud. I det berøringspunktet kan mange anfektelser oppstå. Les f.eks. Salme 73.
«Dette er det utsagn som profeten Habakkuk fikk se» (v. 1). Ordet massa (hebraisk) kan både bety byrde og utsagn (domsord). (Se Jer 23,33, med forklaring.) Profeten fikk altså en byrde lagt inn over seg i form av et utsagn (domsord). Dette måtte han forkynne! Og dette var noe han fikk åpenbart!
Vi ser videre i v. 2-3 hvordan profeten bringer sin nød frem for Herren over den ondskap, urettferdighet og vold som råder blant hans folk i Juda. På den måten oppdager vi at alt det som uroet profeten i hovedsak er de samme problemer som engster mange kristne i dag.
Profeten så Juda-folket leve i åndelig frafall fra Herren og moralsk fall. Som helhet hadde folket vendt seg bort fra Herren og hans Ord.
Guds veier er underfulle - selv for profeten. Han kan ikke skjønne hvorfor Gud er passiv - hvorfor Gud ikke griper inn mot sitt folk. Så kommer disse utbrudd: «Hvor lenge Herre, skal jeg rope (klage) uten at du hørerl» «Hvor- for lar du meg se urett?» _ «Hvorfor kan du selv se på slik elendighet?»
De samme spørsmål - hvor lenge, hvorfor og hvordan - sliter vi selv med. Det kan være nød og bekymring i den aktuelle teologiske og åndelige tilstand. Ja, hvorfor griper ikke Gud inn med en sann, bibelsk vekkelse i kirke og organisasjoner? - Vi kjenner på noe av den samme smerte som Habakkuk og vi spør: «Har Gud glemt â være nådig? Har han i sin vrede lukket til for sin barmhjertighet?» (Sal 77,10). Her berører vi anfektelsens dype nød.
Profetens slutning av Guds taushet følger i v. 4: «Derfor er loven maktesløs , og retten kommer aldri frem. For ugudelige omringer den rettferdige, derfor blir retten forvrengt»
Guds Ords tale blir gjort til intet! - Dette skjer også i dag når tidsbetonte tanker blandes sammen med Skriftens tanker!
Kort sagt kan en si at det profeten klager over her i v. 2-4 er at Guds helligket (loven) blir fordreid. Og dette vil på sikt også undergrave budskapet om Guds frelsende kjærlighet (evangeliet).
Habakkuks bok er merkelig bygd opp. Den er som en samtale mellom profeten og Herren. Profeten kommer med sine klager (bønner) - og Herren svarer!
Profeten har båret på anfektelse og tvil. Og han har gått den rette vei - han har lagt sin nød frem for Herren. Habakkuk har gjort bruk av løftet i Sal 71,3: «Vær meg en klippe hvor jeg kan bo, dit jeg alltid kan gâ! Du har sagt at du vil frelse meg, for du er min klippe og min festning» Vi møter ordet klippe i Hab 1,12. (Og klippen er Kristus (1Kor 10,4)).
Midt i en urolig tid med mørke, trengsel og gyngende grunn, fant profeten ett fast punkt i tilværelsen - dit han alltid kunne vende seg med sin nød. Og derfra ventet han svar! Pa den måten blir Habakkuks bok som en bønneprofeti - i samtalen mellom Herren og profeten. Og profeten hadde stilt sine spørsmål på et dypt plan.
Etter profetens klage over at Herren ikke hadde hørt hans bønn, kommer svaret nå, men på en uventet og nesten sjokkerende måte!
«Nåvel, jeg har hørt din bønn hele tiden (sml. Dan 9,23), og nå vil jeg fortelle deg hva jeg har i sinne å gjørel» - «Se dere omkring blant folkene. Se og bli forferdet, ja forferdet! For en gjerning gjør jeg i deres dager, dere vil ikke tro det når den blir fortalt. For se, jeg lar kaldeerne reise seg, det ville og voldsomme folket...» (1,5-6).
Habakkuk - som på forhånd var i smerte over at Gud tillot urettferdighet blant sitt eget folk - får nå kunngjort noe som er mye verre: Gud har i sitt råd besluttet å reise opp et hedensk, gudløst og brutalt folk til å erobre Juda og straffe folket!
Men Gud viser sin nåde ved at han lar profeten få vite hva han har tenkt å gjøre: «For Herren Herren gjør ikke noe uten at han har åpenbart sine skjulte råd for sine tjenere profetene» (Amos 3,7).
Overfor sin tjener Habakkuk avdekker Herren den fryktelige fiendes makt og den ødeleggelse kaldeerne vil etterlate seg. Her beskrives fiendens hovmot og stolthet: «...Fra seg selv henter de sin rett og sin høyhet» (v, 7).
Enda verre er beskrivelsen i v. 11: «...Deres kraft er deres gud» -- Med andre ord: Det kaldeerne stoler på og som er deres gud, er dem selv! - Dette er en grenseløs hån mot Israels Gud! Fienden tar altså deres egen kraft til inntekt for deres seierrike fremgang over Juda!
At Herren i dette tilfellet bruker dem som en tuktens ris over sitt gjenstridige folk, har kaldeerne intet syn for!
Gud gir enkelte ganger uventede svar pä våre bønner. I lang tid synes Gud slett ikke å høre. Men når han så endelig svarer, er det svar han gir enda mer gåtefullt enn hans tilsynelatende taushet. Iblant er det overraskende å merke hvilke redskaper Den Allmektige benytter.
I vår tid har Gud brukt kommunismen som et redskap til a lutre de kristne som var på vei til å slumre inn.
Hva med oss i dag: Vi sukker over at den moderne (liberale) teologi infiltrerer over alt der Guds Ord blir undervist og forkynt! Men hvem vet? - Kanskje Herren endog bruker dette som et middel til ä holde de oppriktige kristne våkne og bedende i endetiden! Herren er suveren når han utvelger sine redskaper!
Vi tror at Gud bare kan komme på en bestemt måte. Men Skriften lærer oss at Gud av og til besvarer våre bønner ved a tillate at tilstanden blir verre, før den blir bedre! Gud gjør iblant det motsatte av det vi forventer. Gud kan overmanne oss ved å stille oss ansikt til ansikt med en «kaldeisk hær».
Ut fra Skriften som helhet er Guds rikes historie nøkkelen til forståelse av denne verdens historie. Dette høres merkelig ut, men jeg tror det er slik.
Andre verdensrikers historie som er omtalt i Det gamle testamente, har kun betydning ved at de berører Israels skjebne. Dermed kan vi slutte at vår tids historie kun er av betydning i den grad den berører Israel og den kristne menighet. For det som virkelig har betydning i denne verden er Jesu Kristi rike, Ordet om korset og misjonen blant folkeslagene! Helt fra syndefallets dag har Gud gjennom forkynnelsen av lov og evangelium arbeidet på ä opprette et nytt rike i denne verden. Det skjer ved at hjertet blir gjenfødt når evangeliet forkynnes! - «Heller ikke skal de si: Se her eller der er det. For se, Guds rike er inne i dere» (Luk 17,21).
Andre begivenheter i historien har kun sin betydning i den grad de er forbundet med dette mål, nemlig Guds plan med sitt rike.
Om en større sak skjer på det rikspolitiske plan, bør vi spørre: Hvilken sammenheng har dette med Guds rike? Eller om noe uforståelig hender deg personlig, må du spørre: Hva vil Gud lære meg gjennom dette?
Det er en plan og mening med alt. Og vi behøver ikke å komme i tvil om Guds kjærlighet og rettferdighet - om ikke vi forstår alt. Vi bør øve oss til â bedømme alt ut fra Guds evige frelsesmål.
I Ap 5,1-4 leser vi om fremtidsboken. Den beskriver Guds førelse av sine barn frem mot målet i himmelen. For det som skjer i denne verden har det ene mål at de frelste skal føres som en ren brud frem for brudgommen - Jesus i herlighet!
(Lektion 1 om profeten Habakuk af Dag Risdal - Bibelsk Tro 3/1995 Shafan 03-09-21)