Smag og se at Herren er god
Sl 34,9
Smag og se 
Profeten Habakkuk virket som trøsteprofet i en katastrofetid ca. 600 f.Kr. Profeten fikk åpenbart at Herren ville bruke kaldeerne som et tuktens ris mot Juda-folket i en frafallstid.
Til å begynne med klager profeten over sitt folks ondskap - og han forstår ikke hvorfor Herren holder seg taus og uvirksom (1,1-4). Men når Herren først svarer på hans rop, er bønnesvaret enda mer overraskende enn hans tilsynelatende taushet(1,5-12). Av dette kan vi lære at tilstanden enkelte ganger må bli verre, før den kan bli bedre. Herren arbeider ofte på et dypt plan når han hører våre bønner!
I dette avsnittet klager profeten over kaldeernes vold. Han kan ikke forstå hvordan Guds allmakt og hellighet kan forenes med kaldeernes brutalitet. Dette er et aktuelt spørsmål som ofte dukker opp når vi betrakter historien eller følger med i stormaktspolitikken.
For en kristen er det viktig å forstå begivenhetenes virkelige innhold. Det er av betydning at troens folk ikke ser på historiske hendinger kun ut fra politiske synspunkter, men lærer å forstå dem i lys av de prinsipper Gud har gitt oss i Skriften.
Bibelen gir oss en måte vi kan benytte om vi er rådville. Skal vi gå gjennom myr eller sump, er det bare en sikker måte å komme gjennom på, og det er ä finne de faste punkter der en kan sette sine føtter.
Vi må søke tilbake til de faste grunnsannheter i Bibelen om synd og nåde, lov og evangelium, hellighet og frelsende kjærlighet, fortapelse og evig liv. Vi prøver å finne svar ut fra løftene Gud har gitt oss i sitt Ord. - Et eksempel: «Ham (Kristus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn» (Apg 10,43).
Hvis en fortsatt er i tvil, må en overlate problemet til Herren: «Kast pà Herren det som tynger deg, han skal holde deg oppe. Han skal aldri i evighet la den rettferdige rokkes» (Sal 55,23).
Det er denne fremgangsmåten Habakkuk benytter. Etter at han i 1,11 har lagt sin nød frem, trenger han seg inn på Herren: «Er du ikke fra gammel tid Herren min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø, Herre! Du har satt dem til ä fullbyrde dom. Du vàr klippe! Du har gitt dem fullmakt til å straffe» (v. 12).
Ut fra dette løftet er det som om profeten glemmer sitt eget, personlige problem. I stedet søker han å klargjøre for seg selv hva han med visshet vet om sin Frelser og Herre!
Det som gir sjelen ro i en katastrofetid - når en knuges av problemer - er at den Gud vi setter vår lit til er uberørt av historiens omskiftelser. Gud følger med, men han lar seg ikke forvirre. Gud blir ikke rådvíll!
Gud er forut for all historie (v.12a). Han er selv historiens Herre. Hans trone er hevet over tid og sted. «Herren har reist sin trone i himmelen, hans kongerike hersker over alt» (Sal 103,19). Vi ser det samme i Ap 4,2:
"...0g se, en trone var satt i himmelen, og det satt en på tronen."
Profeten trekker frem et nytt åpenbaringsglimt: Gud er Hellig, min Hellige. Videre påkaller profeten Guds trofasthet: Vi skal ikke dø, Herre! Gud er paktens Gud (1 Mos 17). Dette gir Habakkuk visshet om at Gud er trofast. Vi skal ikke dø, Herre! Her ligger troens visshet og hvile! Hva den kaldeiske hær enn kunne gjøre, ville den aldri kunne utslette Israel!
Guds allmakt viser seg ved at Herren bruker kaldeerne som et redskap til å fullbyrde dom, altså tukte sitt folk. Men fienden makter ikke mer enn dette! Når oppdraget er utført, tar Herren sitt folk ut av lidelsens ovn (Jes 48,10).
Herren kalles her klippe! (v.12). Dette er en bibelsk betegnelse om Jesus Kristus. «For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus» (1Kor 10,4).
Mens vers 12 er preget av troens tillit og visshet, gir vers 13 uttrykk for at Habakkuk igjen er tilbake med sine anfektende spørsmål. Dette er også en typisk situasjon for oss. Det veksler mellom lys og mørke, mellom frimodighet og mismot! Med ny styrke frembærer profeten sin nød: «Hvorfor tier du nâr den ugudelige tilintetgjør den som er mer rettferdig enn han?» (v.13b). - Med andre ord: Hvordan kunne Gud tillate disse onde kaldeerne å handle slik med Israel!
Et motspørsmál kan stilles her: Er kaldeerne mer ugudelige enn Juda?
Ja, med en menneskelig, overfladisk betraktning kan det se slik ut, men ikke ut fra den norm Herren bruker!
Og det verste er at kaldeerne selv tar æren og«ofrer til sin not og brenner røkelse for sitt garn» (v.16). Resultatet er det samme som i v.11: «Deres kraft er deres gud»
Kapittel 1 avslutter med et anfektende og dyptpløyende spørsmål: «Skal de (kaldeerne) da alltid få tømme sin not og uten skånsel gjøre ende på folkeslag?» (v.17).
Spørsmålet om Guds allmakt fikk sin løsning for Habakkuk i 1,12. Men problemet med Guds hellighet - kombinert med det Gud tillot - var vanskeligere å forstå (v.13). En sak må det advares mot: Hvis det er noe du ikke forstår av det Herren tillater i ditt liv, så trekk ikke forhastede slutninger. Si ikke: «Da jeg ikke skjønner dette, tviler jeg på om Herren er rettferdig»!
Om du fortsatt ikke har fått lys over saken, er Skriftens råd å overlate det uløste problemet til Herren: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg» (Sal 50,15).
«På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden» (v.1). Etter at profeten i kap. 1 har lagt sin râdvillhet frem for Gud, fortsetter han i kap. 2 å tale om bønnens og troens «vardevakt».
Habakkuk har nå innsett at det eneste han nå kan gjøre, er å vente på Gud. Det er ikke nok å be - å fortelle Gud om vår nød. Vi må også gå et skritt videre, nemlig å vente på Guds svar! Profeten bruker bildet av en vaktpost på en høy Varde - slik man bruker det i forsvaret, forat man i tide kan oppdage når noe skjer...
- Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg... - Her er vi ved et viktig, men - i praksis - vanskelig punkt. For det innebærer at når vi har lagt vår nød frem for Gud, skal vi ikke lenger selv gå og kjempe med saken. Vi skal i stedet vende ryggen til problemet og rette blikket mot Gud og forvente svar fra ham. Dette er troens holdning: «Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som en ikke ser» (Heb 11,1).
Men her er det ofte det svikter for oss. Vi ber inderlig til Gud om å ta seg av vår sak og vår bekymring. Men så skjer det at ikke før har vi reist oss fra vår bønn, så gir vi oss igjen over i bekymring.
I sin forvirrede tilstand sier Habakkuk: «Jeg må ut av denne depresjonsdalen - jeg må opp i vakttårnet - jeg går opp i høyden - jeg vil sette hele min lit til Herren» - Løftet fra Skriften sier: «Kast på Herren det som tynger deg, han skal holde deg oppe. Han skal aldri i evighet la den rettferdige rokkes» (Sal 55,23).
Et råd sier: Overlat problemet ditt til Gud og gå opp i vakttårnet: «På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden...»
Profeten hadde det ikke enkelt. Han så på sitt problem, men kunne ikke se lys. Han stod overfor den kjensgjerning at Gud ville oppvekke et ondt, brutalt folk - kaldeerne - som var mye verre enn profetens eget folk. Ved hjelp av dem ville Herren tukte Juda. Dette kunne han ikke forstå og dette kunne han slett ikke forene med Guds hellige vesen! - Men, det han likevel kunne gjøre, var å bringe denne nøden. frem for Gud. Det gjorde han og unnlot å se på problemet! -Løftet sier: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus» (Fil 4,6-7).
Du må vente på svaret og du må forvente et svar! Det gjorde Habakkuk!
«Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål» (v.1). - Vi gjør ofte den grunnfeil etter at vi har bedt til Gud, at vi glemmer hva vi ba om. Det er en skam! Hvis vi ber til Den Allmektige, må vi også forvente svar på vår bønn.
Habakkuk fikk svar: «Og Herren svarte meg og sa...» (v.2).
Herren kan svare vår bønn på flere måter: Svaret kan komme ved at Den Hellige Ånd overbeviser deg om din synd (Joh 16,8- 9). Eller motsatt: Du ber om å få se Jesu herlighet. Og Gud svarer deg ved å vise til løftet: «Det er fullbrakt.!» (Joh 19,30).
Andre ganger kan Herren svare ved â legge en sak eller en person så sterkt inn over oss - at vi ikke er i tvil om Herrens vilje. Men det er godt å få svaret stadfestet ved Guds Ord.
Men Gud kan også besvare våre bønner ved å legge dagligdagse hendinger slik til rette at det blir klart hva Herren vil. «Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg forstand på alt» (2Tim 2,7).
Gud kaller deg aldri til en gjerning, uten også å åpne døren: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør...» (Åp 3,8).
Det kan ta tid, men hvis Gud ønsker deg inn i en bestemt tjeneste, vil han lukke alle andre dører og kun åpne den du skal gå inn gjennom (Apg 16,6-10). To veier ble stengt, en ble åpnet! - Viktig er om jeg kan sammenholde den ene ledetråd med den andre. For hvis Gud alltid er konsekvent i sin handling med meg, kan jeg gå ut fra at de alle peker i samme retning.
Etter at vi har bedt, må vi våke utholdende etter Guds svar som vakten på varden. De gamle sa: Intet viser så tydelig vår tros karakter, som den holdning vi inntar - etter at vi har bedt. Vi må overlate problemet til Gud og deretter vente på svar. - «Vent på Herren! Vær ved godt mot, ditt hjerte være sterkt! Ja, vent på Herrenl» (Sal 27,14).
- «Og Herren svarte meg og sa: Skriv synet opp og skriv det tydelig på tavlene, så det er lett å lese det! For ennå må synet vente på sin tid. Men det haster mot enden og lyver ikke. Om det dryger, så vent på det! For komme skal det, det skal ikke utebli» (v.2-3).
Dette er lærdom av største betydning. Om vi anvender samme måte å gå frem på som Habakkuk gjorde, vil svaret fra Herren komme - i sin tid!
Det Herren sier er dette: Det er helt i orden, Habakkuk, jeg har hørt din bønn hele tiden. Jeg skjønner din rådvillhet. Her er mitt svar: Kaldeerne - som jeg vil oppreise for å tukte Juda - skal selv bli slått og fullstendig gjort til intet!» (Dette er nemlig hovedbudskapet i kap. 2 og 3 i Habakkuks bok.)
Merk: Gud gav profeten beskjed om å skrive profetien så tydelig at enhver som leste den, straks kunne forstå den. Når vi forkynner Guds Ord, må vi la budskapet komme klart frem!
En detalj ved profetien er til stor oppmuntring: Profetiens oppfyllelse er ganske viss, men den «må vente på sin tid» (v.3). Dette gjelder samtlige profetier i Skriften! Tiden for oppfyllelsen er nøye fastsatt i Guds råd. Det rette tidspunkt har Gud bestemt, men ventetiden kan enkelte ganger bli problemfylt for oss. Dog, oppfyllelsen vil skje på den nøyaktig fastsatte tid: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn...» (Gal 4,4).
Iblant synes vi det trekker ut bâde med det ene og det andre. Likevel må vi si: Vent på synet - det kommer - det skal ikke utebli! (Hab 2,3). (Forts. i neste nr.)
(Lektion 2 om profeten Habakuk af Dag Risdal - Bibelsk Tro 4/1995 Shafan 16-09-21)