Dag Risdal - Jesus kommer

Det er visse dager i en krig som kan bli avgjørende for om det skal bli seier eller tap! Mot avslutningen av siste verdenskrig var det en slik dag, D-dagen. Det var dagen da de allierte gjorde landgang i Normandie - 6. juni 1944 - og som derved ble avgjørende for utfallet av verdenskrigen.

I den åndelige strid mellom Kristus og Satan har det også vært en slik avgjørende dag - der utfallet av åndskampen skulle få enorm betydning for sluttresultatet! Det var langfredag da Guds Sønn - Jesus Kristus - tok det store oppgjør med Sjelefienden. «Han (Jesus) utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset» (Kol 2,14-15).

For vår egentlige nød er skyldbrevet. Når djevelen, døden og alle onde åndsmakter er slike forferdelige trusler imot oss, kommer det til sjuende og sist av skyldbrevet. For så lenge det ikke er ordnet med skyldbrevet, har et menneske den levende Gud imot seg. Da er et menneske under Guds rettferdige vrede. Det er synden som vekker Guds vrede imot oss. Og når de onde åndsmakter får herje slik med menneskene som de gjør, har dette sin dypeste årsak i skyldbrevet. Guds vrede åpenbares i vår samvittighet så vi kjenner det i forferdelse. Gud kan i sin vrede overgi menneskene til vrang lærdom og død gudsdyrkelse.

Men evangeliet består i dette, at Jesus tok seg av vårt skyldbrev. Han naglet det til korset. Det var hans seier.

«Hvorhen skal jeg dog fly Fra lovens tordensky
Med mine synder mange?
Hvor skal jeg trøsten fange?
For hele verden vide Ei lette kan min kvide.

Jeg ser mitt skyldebrev Til korset naglet blev,
Og i din grav i haven Der er min synd begraven
Til evig skjul og gjemme -
Hva skulle da meg skremme?

Om Satans hele makt Seg hadde mot meg lagt
For meg fra deg å skille, De fikk ei hva de ville,
For du har seiren vunnet,
Ditt blod for meg har runnet.»

Sangboken nr. 439, vers 1, 4 og 6.

Den store saken er at når Gud har strøket ut skyldbrevet, har de onde åndsmakter ikke mer å si. Det som da gjelder for den enkelte av oss, det er at vår synd er blitt slettet ut. Og grunnlaget for dette er Jesu forsoningsverk på Golgata. Det avgjørende i denne sak, er da faktisk syndenes forlatelse. Dette ser vi i Kol 2,13: «Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle våre overtredelser.»

Når et menneske gjennom Guds Ånd kommer til personlig tro på Jesus, skjer det faktisk en dobbel frigjøring:

1. Denne person blir frigjort fra synden og dens skyld og får dermed syndenes forlatelse ved Guds Sønns blod.

2. Satans makt blir brutt ved at samvittiglieten blir satt fri ved troen på Jesus Kristus. Satan taper makten over et menneske når samvittigheten blir satt fri gjennom Ordet om korset ved troen på Jesus.

Satans våpen er løgn, hykleri og fristelser. Jesu våpen bestod i at han tok bort skyldbrevet- og dermed ble det en seier over synden og over Satan, for den som har tatt sin tilflukt til Frelseren.

Hermed er det i virkeligheten trukket en linje helt frem til Herrens dag. «For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet» (Heb 3,14) . Vi kjenner Bibelens Jesus på sårmerkene, og slik må det være for oss hele veien Joh 20,19-20)!

Men vi må være klar over en viktig sak her: jo nærmere vi kommer avslutningen av den åndelige strid, dess mer vil Satan og våre åndelige motstandere gripe til våpen og stride mot dem som hører Kristus til: «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12).

Skriftens vitnesbyrd er dette at åndskampen vil tilspisse seg mot avslutningen: «Derfor fryd dere, himler, og dere som bor i dem! Men ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid» (Åp 12,12).

I møte med Sjelefiendens vrede kan det være en styrke å bli minnet om Ham som er enda sterkere: «De har seiret over ham (djevelen) i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden» (Åp 12,11). I den strid som venter Guds barn mot avslutningen, kan det være nødvendig å be denne bønn: «Vil du forberede oss på den avgjørende dag hvor bare én sak har ære og kan beskytte oss mot Guds vrede og Satans angrep, nemlig vår tillit til Jesus og vår tro på ham!»

I Bibelen finner vi en sammenheng mellom Ordet - Ånden og troen på Jesus: «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv» (Joh 6,63). Og videre: «... For bokstaven (loven) slår i hjel, men Ånden (evangeliet) gjør levende» (2 Kor 3,6).

For evangeliet i en sum er dette: Ved sitt blod frit Jesus oss fra den kommende vrede: «... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud oppvakte fra de døde,Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer”» (1 Tess 1,10). - Skal troen på Jesus bli bevart og styrket, er det nødvendig at Guds ord blir fornyet i en kristens hjerte (Sal 51,12). For den tro som er meg til frelse, er den tro som jeg fikk i begynnelsen: «Og jeg er fullt viss på at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag» (Fil 1,6).

Jeg må for alt i verden ikke komme bort fra den Kristus-tillit som jeg mottok første gang. Det er livsfarlig å komme videre .... Paulus kunne skrive med stor glede til de kristne i Tessalonika: «For nå lever vi, om dere bare står fast i Herren!» (1 Tess 3,8). Det er som om han ville si: «Det fryder mitt hjerte at dere ikke er kommet lenger og bort fra den Jesus som dere fikk første gang dere kom til troen på ham!» - Dette har i høyeste grad noe å gjøre med seierstroen på Herrens dag!

Da apostelen Paulus forkynte i Korint, lød det klar tale: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet» (1 Kor 2,2). Men denne «ensidige» forkynnelse av den korsfestede Jesus Kristus til salighet fortsatte han med hele veien: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud» (2 Kor 5,21). Her gjaldt det både syndenes forlatelse og rettferdigheten for Gud i Kristus! Evangeliet er i en sum budskapet om det salige plassbytte.

Den store motsetning til det frigjørende evangelium er lovens rettferdighet. «For alle de som holder seg til lovgjerninger er under forbannelse ...» (Gal 3,10). For enten er et menneske under loven (og dermed under Guds vrede) eller så er et menneske under nåden (og dermed under Guds velsignelse). Se Rom 6,14!

Vi har i Bibelen et eksempel på en menighet som var under nåden ved å høre troen forkynt (Gal 3,1-5). Men denne menighet falt ut av nåden og ville i stedet bli rettferdiggjort ved loven (Gal 5,4).

Det skjebnesvangre som var skjedd med Galatermenigheten var at den ble forført av «judaister» og kom tilbake til trelldom under loven på en snikende måte. Av den grunn bruker Paulus meget sterke uttrykk i Gal 1,6-8 om denne forførende villfarelse som menigheten er kommet inn i. Og han gjentar alvoret i Gal. 5,1: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk».

Av dette kan vi trekke den slutning at den tjeneste Herren har behag i, er troen på Jesus. Ved en anledning uttalte Jesus: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham (Jesus) som Gud har utsendt» (Joh 6,29). - Det store spørsmålet blir både nå og mot avslutningen av denne tidsalder: Hvordan er mitt forhold til evangeliet?

Paulus skriver til menigheten i Tessalonika: «Dere vet jo selv, brødre, om den inngang vi fikk hos dere, at den ikke ble forgjeves» (1 Tess 2,1). Det må altså være avgjørende at de som lytter til Ordet kommer bort fra avgudene og i stedet blir frelst ved troen på Jesus. Da er forkynnelsen av evangeliet ikke forgjeves. Men minst like viktig er det at troens folk blir bevart i den tro de er frelst til - ellers er det jo forgjeves!

For den grufulle fare til alle tider i åndshistorien er at det kan snike seg inn i hjertene «en annen Jesus» eller «en annen ånd» eller «et annet evangelium» som forsamlingene ikke tidligere har mottatt (se 2 Kor 11,3-4). Om vi kommer bort fra det budskap som fra evighet av er besluttet for hvert menneskes frelse fra dommen, da er vi ille ute (sml. Ef 1,4).

En forkynner sa med dypt alvor: I vår aktuelle åndssituasjon er det «en annen Jesus» som fører til fortapelse, det er «en annen ånd» som fører til fortapelse og det er «et annet evangelium» som fører til fortapelse!

Et eksempel fra den aktuelle situasjon: En karismatisk forkynner uttalte: «Evangeliet er ikke bare budskapet om syndenes forlatelse, men det er evangeliet om Guds kraft!» - I første omgang kan dette høres «åndelig» ut, men det er likevel forførende. For det er «ordet om korset» som alene er Guds kraft til frelse (1 Kor 1,18). Her er det viktig at Guds ords sannhet ikke blir forkludret! - Det er evangeliet om syndenes forlatelse som er en Guds kraft til frelse (Rom 1,16). Syndenes forlatelse - det er det hele og avgjørende!

Rent åndshistorisk har vi i løpet av de siste 50-100 år stort sett hatt en klar bibelsk, evangelisk-luthersk løre og roseniansk, frigjørende forkynnelse her i vårt land. Og de bibelske kjernesannheter som lov og evangelium, dom og frelse, fortapelse og salighet og forskjellen på rettferdiggjørelse etter loven og troens rettferdighet er også blitt betont. Og den enkelte tilhører kunne gjennom budskapet som ble forkynt både i kirke og bedehus i det store og hele få klar beskjed om han ville bli frelst eller gå fortapt. Slik har det stort sett vært gjennom mange ti-år. Og dette har hos oss vært en ufattelig rik åndsarv som har linjer til reformasjonen på 1500-tallet.

Men i de siste 10-20 år har vi fått et helt nytt åndsklima som har skapt ikke så lite uklarhet - i forhold til det som har vært en læremessig hovedlinje. En av de første som tok oppgjør med det nye åndsklima i forkynnelsen, var Fredrik Wisløff gjennom boken «Sunn tro» (1973). Dette er en særdeles klargjørende bok ut fra det bibelske og lutherske grunnsyn.

For en del av de nye åndsbevegelser er forførende og uklare når det gjelder grunnsannhetene til frelse. For de lover gull og grønne skoger, men etterlater seg ørken og brent mark - slik som gresshoppe-svermene gjør.

Vi er vant til å tenke at åndelig svermeri og bibelsk vranglære er svært forskjellige, men etter sitt vesen er de nær beslektet. Den ene vil legge noe til Bibelen, mens den andre vil trekke noe fra: «jeg vitner for enhver som hører de profetiske ord i denne bok: Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok. Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige stad, som det er skrevet om i denne bok» (Åp 22,18-19). - Typisk for en del av de nye åndsbevegelser i dag er at det gamle bibelske budskapet ikke er tilstrekkelig. Man skal ha noe mer- noe i tillegg. Dette er livsfarlig for troen!

I Galaterbrevet går Paulus til oppgjør mot retninger som vil forkludre evangeliet eller som vil legge noe til frelsen i Kristus. Enhver åndsbevegelse skal prøves på Guds ord og den bibelske lære som helhet: «Prøv alt, hold fast på det gode« (1 Tess 5,21). - For i enhver vekkelse eller åndsbevegelse er faren for læremessig utglidning til stede, og da er det ikke lenger kraft til frelse i budskapet. Da er det all grunn til å spørre: Hva kan man gjøre med et brukket sverd?

Som evangeliske kristne har vi lett for å gli inn i en «lovisk» tenkemåte. Av den grunn er det fundamentalt avgjørende at både lovens ord og evangeliets løfter blir klart fremholdt - uten at dette blandes sammen! Det grunnleggende må fastholdes: «Likesom Menneskesønnen IKKE er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted» (Matt 20,28).

Det er godt å høre om deg at du ikke er kommet et skritt lenger enn da du kom til frelsende tro på Jesus for første gang. Det har kanskje kostet deg kamp og anfektelser å bli stående der du stod i begynnelsen! For den tro som seirer på Herrens dag er den enkle tillit til Jesus. 

(Afsnit af Dag Risdal fra "Jesus kommer" Antikkforlaget 2002 - Shafan 08-04-21)