Men også I skal vitne, ti I har vært med meg fra begynnelsen. Joh 15,27.

Hva er det å vitne om sin Frelser? Eller kanskje rettere: Hvorledes skal jeg vitne om ham?

Det er et stort spørsmål, og for mange også vanskelig.

Så mange kristne vilde gjerne være et vitne om ham som har vært så god mot dem, men mer eller mindre går de med den stille frykt: Vi vitner ikke om ham.

Denne tanken gjør mange kristne såre og fulle av skam. Stundom har dette sin grunn i at det er sant: Man vitner så lite om ham. Men andre ganger er grunnen den at man ikke er klar over hva det er å vitne om Jesus. Hva er det da?

Det er først og fremst på en eller annen måte å vedkjenne seg at en har gitt livet sitt til Jesus og har funnet ham som frelseren.

Når et fortapt og syndig menneske er funnet og berget av Kristus, skulde ingen ting være mer selvsagt enn at det menneske ville vedkjenne seg sin redningsmann. Å skamme seg for ham er mer enn skam.

Skulle det ikke være selvsagt om konen i huset fant Jesus at hun da sa det til mannen, og omvendt, at mannen sa det til konen. Eller at barnet sa det til foreldrene, ungdommen til kameraten sin, og arbeideren til sin arbeidskamerat.

Med hjertet tror man til rettferdighet, og med munnen bekjenner man til frelse. Rom 10,10.

I dette ordet er detvist oss en livslov som mange ikke vil gå inn under, og så går det galt. Livet kan være født i hjertet ved troen, akkurat som treet har fått rot og slått rot i jorden før det har brutt jordskorpen. Men skal dette livet berges, så må det bryte jordskorpen og komme fram i dagen. Ellers må det dø.

Mange grep Kristus ved troen i sitt hjerte og opplevde en ny tid der inne i barmen. Men så ville de ha det for seg selv, de ville ikke vedkjenne seg det de hadde fått og funnet. Det var skam å si det. Det ville støte for mange og skille en fra mangen god venn, kanskje. De andre ville ta det som en dom over seg at de ikke var kristne, og det syntes du ikke du kunne våge.

Livet fikk ikke bryte jordskorpen, og så døde det bort.

Slik gikk det med så mange.
Gikk det slik med deg?

Du mor som fant fred med Gud, si det til mann og barn, slik som livet i hjertet gjør krav pâ. Og når du far kommer heim igjen, kanskje fra et møte eller fra en ferd eller fra et sted hvor du var i fare og så ropte til Frelseren og fant ham, da må du sette lyset på staken i heimen og kjennes ved ham som frelste deg. For resten, hvem du er: Livet må få komme fram i dagen. Ved det kan du frelse både deg selv og den som hører deg.

Si dem hva da selv har funnet,
Vitne om hva Gud deg gav,
Vis dem kjærlighetens kilde,
Nådens vell du øser av.

Men skammer du deg ved ham, så skammer han seg også ved deg for englene og for sin himmelske far.

Hver den som kjennes ved meg for menneskene, ham skal ogsåä jeg kjennes ved for min Fader i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Fader i himmelen. Matt 10, 32-33.

Dette er klare og alvorlige ord.

Men når dette er sagt om å vedkjenne seg Jesus med munnen, vitne om ham med ord, så må en også huske på en annen side av denne sak som har likeså sterkt ærend til oss. Det å vitne om ham i livet.

Den som vitner sterkere og djervere om Frelsenen med munnen enn med livet, han er et dårlig vitne, og den som i livet nekter det han sier med munnen, han må tie.

Vitnesbyrdet med ord må være bygget på vitnesbyrdet i liv.

En kristens liv er det sterkeste og klareste vitnesbyrd et menneske kan bære fram om Frelseren. Det er også til størst ære for ham og griper' dypest i de verdslige mennesker, nå mer enn før. For etter hvert som kunnskapen og den kritiske sans vokser, lærer folk å sette kjensgjerningene høyere enn ord.

Guds folk! Lev da så, arbeid så, tjen så og vær så, hvor du er, at folk må si om deg: Han eller hun er kristen, han eller hun har jeg tiltro til. Da vitner' du om Frelseren.

Mor og far! Hvorledes det går deg i livet.. så la det være ett av de store mål i livet ditt at når dine flyr ut av redet ut i verden, at de da må si med seg selv: Mor og far var kristne. Og når de en dag skal møtes og bære dere til graven, at de da må si det samme. Da har du vitnet om ham som gav livet for deg, og han vil ikke skamme seg for deg for sin far i himmelen.

Lev for jesus, ham du give
Livets skjønne ungdornsvår,
Gi ham og din manndoms styrke.
ja, og alderdornmens år!

(Artikel af Ludvig Hope - HJELP TIL FRED - LUNDE FORLAG 1945 - Shafan 12-04-21)