Dag Risdal - Bibelsk Tro 3/1993

Åndssituasjonen

Vi lever i en tid med mye påvirkning. Den innflytelse som kommer fra tidsånden omgir oss.

I Ef 2 tales det om «den ånd som er virksom i vantroens barn». Vi kjenner på en sterk forførende åndsmakt. «Høvdingen over luftens makter» står bak.

Kjennetegnet på den «ånd» som kommer fra sjelefienden er «ensretting». Alle må tenke og vurdere likt. Det er en åndsmakt som søker å føre oss bort fra Ordet og bort fra budskapet om Jesus som stedfortreder. - Bibelens budskap om at mennesket er fortapt under syndens forderv og trenger en Frelser, blir ikke tålt!

Djevelen har bruk for slike som lærer og forkynner et budskap som ligger nær opp til sannheten, uten å være sant. Det kan høres ut som sannhet, men er i virkeligheten løgn og bedrag.

Vi har en broget og villedende åndssituasjon. Mye av det som i dag kalles konservativ teologi er i virkeligheten en «forkledt» forløper for moderne teologi.

Noen av de åndsbevegelser som gir seg ut for å stå for det gamle evangeliske grunnsyn, har ofte et annet åndelig tyngdepunkt enn forsoningen i Kristus og rettferdiggørelsen ved tro. Derved skapes forvirring i forsamlingene.

Enda en tendens i tiden: Blant troens folk i bedehusmiljøene er det oppstått en viss tretthet og lunkenhet, som medfører en betydelig grad av lære-likegyldighet. Man orker ikke lenger å stride troens gode strid og kjempe for den sunne lære, slik det nevnes i Judas' brev v. 3b: «..fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til ä stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige»

Gerhard Maier (i Tilbingen) har uttalt: «I endetiden vil mange teologiske syn og åndsstrømninger opptre samtidig. Da er det særlig viktig at det finnes hyrder med klar røst, slik at de som vil høre sannheten kan få anledning til det»

Bibelen minner oss om at i tiden før Jesus kommer igjen, vil motsetningen mellom lys og mørke, mellom Kristus-troskap og åndelig forherdelse tilspisses. De to prosesser - med motsatt fortegn - vil forsterkes i endetiden.

Vranglære og falsk forkynnelse

Det kan se ut til at den falske lære og forkynnelse er kommet i bølger opp gjennom kristenhetens historie. Det kommer først en bølgetopp. Den trekker seg tilbake og så blir det stille. Så følger en ny bølge, som er sterkere enn den første, osv. Mot avslutningen går det mot «storm» eller «orkan». Det er dette mønster Bibelen tegner for oss om «de falske lærdomsvær» i endetiden.

Om tilstanden under Antikrist tales det i 2 Tess 2,9-11. Her brukes sterke uttrykk som «Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kume bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen.»

Det bildet vi får av åndssituasjonen i endetiden er liksom dobbelt: På den ene siden blir avstanden mellom sann og falsk forkynnelse i virkeligheten større og større - åndelig bedømt. Pâ den andre siden vil den falske forkynnelsen mer og mer søke å etterligne den bibelske forkynnelsen. Troens folk settes derfor på en åndelig prøve - om de kan skjelne mellom ekt og falskt.

Så lenge vranglæren og den falske forkynnelsen opererer utenfor menighetens talerstol, er den kanskje ikke så farlig. Langt verre er det når sannhet og løgn blir blandet sammen innen forsamlingen, dvs. at den falske surdeig sniker seg inn i menighetens innside. Dette var ikke ukjent for Paulus.

«Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden» Men så kommer det som er enda verre: «Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg» (Ap 20,29-30).

Vi ser det samme i 2 Pet 2,1-3 4 men enda sterkere: «Men det stod også fram falske profeter i folket. Slik skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse»

La oss gjøre en tanke til overveielse: Hvor mange mennesker i Norge vil gå evig fortapt på grunn av falske lærere som har hatt innflytelse gjennom forkynnelse og bøker/blader i løpet av de siste 10-20 år? En forferdelig tanke!

Holdning og kall

Spurgeon gir oss en formaning: «Husk at vi skal rettlede mennesker som enten går fortapt eller blir frelst. De blir absolutt ikke frelst gjennom falsk lære.» Det er klare ord.

Vår generasjon er i drift. Derfor må vi vise fasthet. Ja, vi bør være besjelet av den samme holdning som profeten Mika (1 Kong 22, 13-14). Et bud var gått ut for å hente Mika og sa til ham: «Profetene spår med en munn godt for kongen. La nå også dine ord stemme overens med deres, og spå godt» Dette er typisk for tidsåndens krav... Så svarte Mika: «Så sant Herren lever: Det som Herren sier til meg, det vil jeg tale.»

Ja, Guds eget Ord er vi kalt til å forkynne, også det som ikke «passer».

To avveier

Falsk forkynnelse kan være av to slag: Det ene kan bestå i å legge noe til Ordet. Det vil jeg kalle for falsk åndelighet eller svermeri. Det andre kan bestå i å trekke noe fra, altså omskrive budskapet, eller sette spørsmålstegn. Det siste kan vi kalle moderne teologi eller rasjonalisme.

Vi advares sterkt mot disse avveier i Bibelens siste bok. «Jeg vitner for enhver som hører de profetiske ord i denne bok: Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok. Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige stad, som det er skrevet om i denne bok» (Åp 22,18-19). Denne formaning fra Bibelen sier oss noe veldig om betydningen av skrifttroskap i endetiden. Det gjelder frelse eller fortapelse for menneskeslekten!

Konsekvensene

En lære som avviker fra Bibelen er altså farlig. Apostelen Paulus så realistisk på den nedbrytende åndsmakten som følger av vantroens vitnesbyrd. I forbindelse med Paulus' virke i Efesus leser vi i Apgj 19,9: «Men noen forherdet seg og ville ikke tro. De talte ille om Veien så mengden hørte det. Da brøt han lag med dem og skilte disiplene fra dem, og holdt daglige samtaler i Tyrannus' skole.» Fra motstandernes side ble det talt nedbrytende om Guds Ord og evangeliet.

Dette førte her til et brudd med de falske lærere. Jeg ser ikke bort fra at en slik handlemåte om kort tid kan bli nødvendig også for oss.

Bo Giertz uttalte en gang: «Når frafallsteologien trenger inn i kirken, vil troen "overvintre" i bønhuset eller i de små husforsamlinger» Jeg er redd dette er skremmende aktuelt!

En farlig avvei

Langt vanskeligere er det når vranglæren har mange «berøringspunkter» med sann forkynnelsen, men likevel er av en annen ånd. Denne forskjellen er imidlertid ikke større enn at mange kristne forveksler dem. Det høres så riktig ut!

Det er blitt hevdet at alle ny-religiøse bevegelser har Jesus med i en eller annen fasong, men en annen Jesus enn den korsfestede Frelser.

Folkereligíøsiteten har også Jesus med, men ikke Jesus som stedfortreder (sml. 2 Kor 11,3-4). I endetiden skal det bli en etterligning av veien, som i virkeligheten er en satanisk avvei.

Løgn

All falsk lære er bygget på løgn, fordi den stammer fra «løgnens far» (Joh 8,44). I tankeløshet blir det av og til sagt: Det må være noe sant í det Djevelen sier. Nei! Han er løgnens far! Det blir også sagt: Det må være noe sant i det som de falske profeter sier. Nei! De blander sammen løgn og sannhet. Herren sier om dem: «Jeg har ikke sendt profetene, likevel løp de. Jeg har ikke talt til dem, likevel profeterte de» (Jer 23,21).

«Herrens munn»

La oss ikke glemme at det vi kaller historisk-kritisk metode, startet med ett spørsmål: «Har Gud virkelig sagt?» Sjelefienden kamu?erer seg. Han later som om han er «bibeltro».

Jeg har ofte tenkt på Herrens Ord til profeten Jeremias; «Derfor, sier Herren, hvis du vender om, så vil jeg la deg komme tilbake og stå for mitt åsyn. Hvis du skiller det edle fra det uedle, skal du være som min munn. De skal igjen vende om til deg, men du skal ikke vende om til dem» (15,19).

Det var kommet noe uedelt inn i profetens forkynnelse. Muligens var han begynt å bli smittet av tidsånden. Profetkallet stod i fare. Om Jeremias fortsatt skulle være som «Herrens munn», måtte han vende om. Han måtte skille det edle fra det uedle - skille Guds Ord ut fra tidsånden og de falske profeters budskap! Dette er - så langt jeg kan bedømme - en veldig kommentar til vår åndssituasjon!

Avsløring - oppgjør

Vi trenger mye åndelig visdom og dømmekraft om vi skal kunne skjelne mellom sann evangelisk kristentro og falsk religiøsitet. Vi trenger lys i Ordet og personlig kjennskap til Jesus, om vi skal kunne stadfeste det sanne og avsløre det falske.

I Bibelen blir vi ikke bare formant til oppør med vranglæren, men også med vranglæreren. «Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger» (2 Joh 9-11).

Veien og avveiene - to åndsmakter

Forskjellen mellom veien og avveiene kan vi gjerne betrakte i lys av Joh 3,6: «Det som er født av kjødet er kjød, men det som er født av Ånden er ånd» Det som er født av kjødet kommer fra det naturlige menneske. Omvendt: Det som er født av Ånden, kommer ovenfra, fra Gud.

«Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd» (1 Kor 2,9-10).

Her er to åndsmakter som støter sammen - om de enn ser like ut. Men de kan ikke gå i spann! Dette klargjøres i 1 Kor 2,14. Der står det i 1930- oversettelsen: «Men et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes (bedømmes) åndelig» Altså: Religiøsiteten springer ut av mennesket - evangeliet åpenbares fra himmelen. Det er forskjellen! Og det som setter det store skillet er gjenfødelsen.

I 1 Joh 4,3 leser vi: «Og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden»

Det som nok vil være det typiske for Antikristens ånd er en slags «kristendom» - uten gjenfødelse! Det er en tendens i dag at man ikke behøver å være gjenfødt for å kalle seg kristen.

William Booth, Frelsesarmeens far, må ha forutsett dette. Han uttalte følgende: «I de siste dager skal det bli religion uten Den Hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten bekjennelse, frelse uten gjenfødelse, politikk uten Gud og himmel uten helvete»

Å prøve ånder

Når en falsk åndsbevegelse prøver å etterligne den ekte, eller når forkynnelsens avveier blir lik veien, hva da? Ja, da vil det i forsamlingen være behov for gaven til â prøve ånder. «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gudl» (1 Joh 4,1-3)

Enhver kristen burde ha noe av derme åndelige teft - om han skal bli bevart hos Jesus i endetiden. Samtidig trenger vi uten tvil noen i forsamlingen som har fått denne gaven av Gud. - Da er det viktig at de kristne i forsamlingen vil la seg veilede av slike og høre på dem!

Men gaven til à prøve ånder betyr nødvendigvis ikke bare evnen til å avsløre det falske, men også gaven til å bekrefte den sunne, bibelske lære. Ja, hvor godt det gjør i en forsamling når en erfaren kristen - med Åndens myndighet - stadfester det vitnesbyrd om Jesus som har vært båret frem. lkke bare predikanten, men også forsamlingen trenger det.

Vekkelse

Jeg kjenner trang til å nevne et aktuelt omrâde fra norsk kristenliv, hvor jeg synes det er vanskelig å bedømme hva som er ekte eller ikke. Det gjelder fenomenet «vekkelse».

Det vi fra tidligere tider forbinder med vekkelse, gikk dypt. La meg nevne noen særtrekk:

1. Det kom syndenød i samvittigheten.
2. Det ble frelsesfryd, fordi en fikk åpenbart Jesus som Frelser.
3. Det ble født en trang i hjertet til å vitne om Jesus.
4. Herren oppreiste hyrder og veiledere.
5. Vekkelsen gikk ofte dypt i bygda/byen. Personer som aldri før hadde satt sine ben i kirker eller bedehus, ble vakt opp.

I dag hører vi også mye om vekkelse her og der. Men det arter seg nok på en annen måte. Det er en tendens til at predikanten kommer mer i fokus.

Forkynnelsen er nok langt grunnere enn tidligere. Den har mer preg av apell-forkynnelse, og går ikke i dybden med hensyn til lov og evangelium. Likevel strømmer mange til møtene. Om det kun er en stemning, eller om sjelene virkelig er kommet gjennom til liv i Gud, kjenner en seg usikker på. Jeg våger imidlertid ikke å avskrive det, men kjenner meg, som sagt, usikker.

Forskjellen på veien og avveiene

Det er viktig å være på vakt, og kjempe, mot en uklar forkynnelse som ikke våger å sette klart skille mellom frelste og ufrelste.

Tenk på Jesu ord i Matt 7,13-15: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den. Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupske ulver»

Om jeg kort skulle klargjøre forskjellen på veien og avveiene, vil jeg ta med et sitat av Tore Tungland (tidligere formann i NLM) fra et rådsmøte i Misjonssambandet for noen år siden. Tungland stilte først spørsmålet om det er forskjell på forkynnelsen hos våre åndelige fedre - i de store vekkelser - og forkynnelsen i dag. Så la han til: «Karakteristisk for forkynnelsen i dag er at den alltid gir tilhørerne noe å bestille, en utfordring de må ta opp. Tilhørerne blir alltid opptatt med noe de skal gjøre, noe de skal være og med noe Gud må gi dem! Men de eldre forkynnere, derimot, talte slik at når en satt og hørte dem, så mistet vi enhver tro på at det var håp for oss å bli frelst! Vi ble totalt avkledd. Vi gikk fortapt under talerstolen. Vi så bare mørke! Men når så evangeliets lys skinte, ?kk vi se at vi hadde det evige liv og syndenes forlatelse i Jesus! Vi ble ikledd Kristi fullkomne rettferdighet. Det var frelse for fortapte syndere. Å, for en salig stund det ble.»

Ja, det er noe annet: En slik fulltonende og samvittighets-orientert forkynnelse av lov og evangelium er kanskje det beste vern mot avveiene!

(Artikel af Dag Risdal - Bibelsk Tro 3/1993   Shafan 03-02-22)