Smag og se at Herren er god
Sl 34,9
Smag og se 
Dette bibelstudiet har til hensikt først og fremst å få fram budskapet i de bibelske tekster, og vise hvilken betydning dette har også for oss i dag.
Er Bibelen Guds åpenbarte ord til oss, og den eneste absolutte norm for lære og liv, er det for det første nødvendig å kjenne til hva den sier. Og fordi vi møter stadig sterkere tendenser til å sette til side Bibelens ord i forkynnelse og praksis, endog blant mennesker som kaller seg kristne, er det om å gjøre å få fram hvor aktuelt Guds Ord er til alle tider, ikke minst i dag.
I tillegg vil vi prøve å gi hjelp til å tenke igjennom ulike problemer som reiser seg i forbindelse med bibeltolkingen. Det kan være tale om steder der teksten til alle tider har voldt fortolkere vansker («crux interpretorum»), eller problemer som beror mer på moderne teologiske oppfatninger. Det kan gjelde detaljer i forbindelse med enkeltsteder, såvel som helhetsforståelsen av skrifter eller større avsnitt. I møte med moderne teologiske tanker som drar tilliten til Bibelen i tvil, ønsker vi ikke å gå utenom problemene, men å påvise at slike tanker langt fra har krav på å være noen absolutt «autoritet», og at det går an å arbeide seg gjennom problemene i full tillit til det Bibelen sier. Men det er selvsagt begrenset hvor detaljert en kan gå til verks, om en ikke skal miste helhetsoversikten. Og svært ofte er det jo grunnsynet som avgjør hvilken holding en har til teksten.
Av praktiske grunner vil vi konsentrere oss mest om steder der det er reelle forskjeller i norske oversettelser av Bibelen. Vi benytter giennomgående Norsk Bibel '88, med henvisninger til andre oversettelser der det er naturlig.
Vi vil begynne med en del av Det gamle Testamente som er både allsidig og full av lærdommer for oss, samtidig som mange troende kjenner lite til hva som står der.
Hoseas er en av de personer i Bibelen som vi får lite opplysninger om. Men det er åpenbart at han både hørte til og virket i Nordriket, Israel. Det ser vi av måten han omtaler forholdene på (se f.eks. 7,5). Dette skiller ham ut fra de andre skriftprofetene - som for det meste kom fra Juda, Sydriket. Blant de andre skriftprofetene er det bare Jonas - som var fra Galilea - som vi vet om at han var fra Nordriket.
Det som er spesielt for Hoseas, slik vi møter ham i dette skriftet, er hans ekteskap - som ble en profetisk lignelse for folket. Også andre profeter opplevde eller ble bedt om å utføre handlinger som illustrerte deres budskap (sml. Jes 7,3; 8,3 flg., Jer 13; 16, Esek 4-5, 24,15 flg.). Men det som er fortalt om Hoseas' giftermål og familie, har flere særegne trekk. Tolkingen av dette skal vi komme tilbake til.
Den tid Hoseas virket, er oppgitt i bokens første vers. Vi skal komme litt tilbake til det. La det bare være nevnt at det var på den tiden da Israel sto på høyden i makt og velstand - kanskje omtrent da denne perioden kulminerte. Dette i seg selv gir bokens budskap en sterk aktualitet for oss i dag, som lever i et samfunn som i løpet av de siste ti år har gitt oss stadig bedre materielle kår. Fínner vi i tillegg paralleller i de åndelige forhold som omtales, må det bli enda mer om å gjøre for oss å få tak i budskapet.
Skriftet faller klart i to hoveddeler: 1) Hoseas` ekteskap og de profetiene som er knyttet til det (kap. 1-3), og 2) andre profetiske budskap (kap. 4-14). Mer detaljert inndeling av den første delen vil vi si litt om i forbindelse med begynnelsen av kap. 1, og av den siste forbindelse med begynnelsen av kap. 4.
Overskriften til boken lærer oss tre viktige ting: 1) Det var Herrens Ord som ble gitt. 2) Budskapet ble gitt gjennom en bestemt person, profeten Hoseas. 3) Budskapet ble gitt til en bestemt tid.
At Herrens ord kom, er et vanlig uttrykk hos de gammeltestamentlige profeter (sml. Joel 1,1; Mi 1,1). Det var ikke noe de tok seg til av seg selv, eller noe som sprang fram fra deres egne tanker og hjerte. Nei, det kom utenfra. Det var Herren som ga dem budskapet og kalte dem til å bære det fram. Her er en av de store forskjeller mellom sann og falsk profeti. (Se nærmere om dette i Jer 23,9 flg.) Videre skal sann profeti kjennes på at den er i samsvar med den åpenbaring Gud har gitt oss (5. Mos 13,1 flg.)
Dermed blir det også betydningsfullt at budskapet blir gitt gjennom en namgitt person. Selv om vi ikke får greie på så mange detaljer om hvordan det kom, er det ikke noe som har oppstått på en dilfus måte, men ved at Gud talte gjermom bestemte personer.
Det kan være grunri til å spørre om ikke moderne teologi er med og avsvekker avgjortheten i det bibelske budskap, når man nærmest regner det som en selvfølge at mye av innholdet i de profetiske skrifter er blitt utformet ikke av den navngitte profeten selv, men av «elever» og «redaktører» - på tross av at ikke teksten gir noen antydning om dette. Dette er et spørsmål som vi ikke kan ta opp til noen nærmere overveielse her. Men når det feks. spørres om det bibelske budskap blir mindre autoritativt ved å anta at det kan ha foregått en slik prosess før teksten fikk sin endelige form, er det naturlig å stille et motspørsmäl: Hvorfor skal det være nødvendig eller endog saklig rett å postulere en slik prosess?
En analogi kan være med å vise hvor meningsløst det er å godta som grunnprisipp den historisk-kritiske ide om de profetiske skrifters tilblivelse: La oss ta et diktverk, feks. av Henrik Ibsens drama. Tenker vi om dette slik den historisk-kritiske teologi gjør om profetskriftene, vil det altså være både legitimt og nødvendig at «elever» eller en «redaktør» bearbeider Ibsens drama til sin endelige form, som da må regnes for å være mer akseptabel enn den opprinnelige.
Nå er de bibelske profetier mye mer viktige enn et stort diktverk. For noe av det mest grunnleggende for profetiene er jo at de ikke er menneskeord, men et autoritativt budskap som Gud har åpenbart og gitt. Ut fra dette ser vi at aksiomet om at de profetiske budskap må være bearbeidet av andre, røper et helt annet bibelsyn enn den holdning som vil bøye seg for Ordet slik det er gitt oss. Også på dette området er det viktig at våre «forskningsresultater» blir vurdert i lys av det som teksten virkelig sier.
For ikke å bli misforstått, må vi gjøre oppmerksom på også en annen side av dette prinsippet. Det som er sagt ovenfor, betyr selvsagt ikke at profeten selv i alle tilfelle måtte føre budskapet i pennen. Vi har flere eksempler på at det ikke var tilfelle (sml. Jer 36, Jesus skrev jo ikke noe selv). Og vi har eksempler på at framstillingen bygger på noe som tidligere er skrevet (Luk 1,1-4; 2. Krøn 9,29). Med andre ord: Bibelen selv viser oss at det var flere måter budskapet ble nedtegnet på, og den variasjon er det viktig å være oppmerksom på. Det gielder også det faktum at ikke alt behøver å være ordrett sitat, men kan være et resyme e.l.
Men problemet oppstår når en med grunnlag i slike kjensgjerninger vil hevde - som moderne teologi ofte gjør at det er kommet tilføyelser til, eller gjort omforminger av budskapet slik det opprinnelig ble gitt.
Hoseas var en samtidig av Esaias (Jesaia) og Mika (Jes 1,1; Mi 1,1), og det innebærer at hans virke strakte seg over lang tid, fra (slutten av) Ussias' regeringstid til (begynnelsen av) Esekias' (Hiskias). Ussias var konge i en lang periode (over 50 år). Han døde i 739 f. Kr. Esekias' regjeringstid tok antakelig til omkring 715 f, Kr. (eller 729 f. Kr. om en regner med den perioden han regjerte sammen med sin far.
De regjeringsår som nevnes i Konge- og Krønikebøkene, har vært gjenstand for mye diskusjon, til dels fordi de perioder som er oppgitt for henholdsvis Israels og Judas konger ikke alltid ser ut til å passe sammen, til dels pga. jamføring med andre begivenheter i Midt-Østen i tidsrummet, begivenheter som også nevnes i Det Gamle Testamente. Ved blant annet å anta en viss grad av felles regieringstid (som f.eks. mellom David og Salomo (1. Kong 1) og ulikheter mht. dato for nytt år og måten det første regjeringsâr ble regnet på, har en med stor sannsynlighet kunnet sette en kronologi som stemmer med de data som Bibelen selv gir - med en usikkerhetsmargin på bare et par år i enkelte tilfeller.
Nettopp dette punkt er det første som kritisk teologi anser som grunnlag for å tale om seinere redaksjon av skriftet. Den skal være utført i Juda, og opplistingen av Judas konger viser at «redaktøren» anså dette som den legitime kongerekke. Samtidig er det da tilføyd en del ord rettet mot Juda (1,7 o.a.).
Med dette er konklusjoner som bygger på den ikke beviste forutsetning at en slik redaksjon har funnet sted. Den bibelske historie viser oss at en annen forståelse er minst like rimelig: Helt fra riket ble delt etter Salomos tid, var det åpenbart for alle som kjente til Herrens åpenbaring, at det var i Juda linjen etter Davids ætt fortsatte, mens Israel både valgte andre konger og en annen religion. Dermed kan det like godt være Hoseas selv som har villet understreke Guds handling gjennom historien på denne måten. Og levde han fram til etter Samarias ødeleggelse (722 f. Kr.), kan det hende han har fullført nedtegnelsen da.
I Israels historie er det Jeroboam II som er nevnt. Han regjerte i 41 år, og døde i 753 f. Kr. (1. Kong 11,24).
Etter Jeroboams død gikk det raskt tilbake med riket - inntil Samaria ble endelig ødelagt av Assyria i 722 f. Kr. Tidsangivelsen her i overskriften til Hoseas' bok viser oss at dette er et budskap som er gitt til et folk som nok opplevde materiell velstand, men som åndelig sett hadde forlatt den sanne Gud. Fra Guds side var det en spesiell nådetíd for folket før den endelige dommen kom (2. Kong 14,26). Hoseas var en av dem som på denne tiden kalte mennesker til omvendelse.
(Lektion 1 om profeten Hoseas af Guttorm Raen - Bibelsk Tro 1/1992 Shafan 07-01-22)