Guttorm Raen - Bibelstudieserie Bibelsk Tro 3/1993 

2,2-23: Ørkenvandring - og veien tilbake

I dette avsnittet utdypes budskapet som er knyttet til den illustrasjonen som Hoseas' ekteskap og familie dannet. Her er det tale om direkte forkynnelse med utgangspunkt i det som er fortalt i kap. 1.

Som overskriften antyder, taler dette avsnittet om to ting:

1) Guds dom og straff over Israels synd, V. 2-13, og
2) kall til omvendelse og løfter om frelse, v. 1+23.

Versene 2-5 - Straf for utroskap kunngjøres og begrunnes

Kunngjøringen tar til med utgangspunkt i det som er sagt i verset foran. De omvendte av Israel oppfordres til å fordømme Israels synd. Det er to lærdommer her i begynnelsen av v. 2: 1) De som tar imot Herrens ord, kalles til å forkynne hans vitnesbyrd for andre. 2) Omvendelsesforkynnelsen begynner med å vitne om Herrens dom over synden. Og vitnesbyrdet er konkret.

Mens budskapet i kap. 1 var knyttet til den symbolske betydning av navnene til Gomers barn, adresseres det her direkte til moren selv, symbolet for Israel. «Hun er ikke min hustru, og jeg er ikke hennes mann.» Dette er resultatet og dommen over utroskapen. Det står parallelt til utsagnet: «Ikke mitt folk, og jeg vil ikke tillhøre dere» (1,9).

Her og i det følgende er det bildet av hor, utroskap, som brukes. Det er fordi dette på en spesiell måte viser syndens vesen - brudd på den kjærlighets pakt som Gud har gitt. Det er ikke bare tenkt på seksuell synd - selv om dette ganske visst dannet en viktig del av situasjonen. I bunn og grunn er det frafall fra Gud som det er tale om (sml. Sal 73,27).

Synd gir seg utslag i livsførsel. Et hjerte som er vendt mot urukt, hører sammen med en oppførsel som gir uttrykk for det samme. Følgelig blir det advart mot slik ferd i slutten av verset. Det betyr selvsagt ikke at alt er vel og bra om en greier å skjule synden i det ytre. I vlrkeligheten går det ikke i lengden - og Gud kjenner hjertene. Men sann omvendelse innebærer også ytre forandring: At en legger av syndige vaner og manerer, og i sin tale vitner om at han hører Herren til (sml. v. 16 flg.).

Skjer det ingen omvendelse, kommer dommen (v. 3 flg.). Den kommer personlig, ikke bare generelt. Og den øker i intensitet (sml. 3 Mos 26,14-39). Det er Herren selv som lar den komme. Den innebærer å miste alt en har fått i livet, alt som kan skjule ens skam, og alt som kan oppholde livet. Ja, også over dem som følger etter Israels syndige ferd, lyder dommen (v. 4). Som i kap. 1 ser vi her forskjellen på de «barna» som lever i synden, og de som hører Herren til i miskunn.

Begrunnelsen for dommen nevnes ien (v. 5). Tre sider ved den syndige ferd nevnes: 1) Konstatering av at synden består i utroskap. 2) A leve i synd, det vil si å bryte pakten med Gud, er «skammelig ferd», selv om mennesker forsøker å forsvare den. 3) Den tankegang og holdning som er resultat av synden. En begynner å tenke at både de ting som er nødvendíng for å oppholde livet, mat og klær, og ting som overgår det mest nødvendige (olje og vin), ikke kommer fra Gud, men fra dem som lokker bort fra ham. Med «elskerne» menes først og fremst avguder -  ting eller personer som kommer i Guds sted.

Versene 6-13 - Straff og tukt settes i verk

Den straff som beskrives i det følgende, har egentlig til hensikt å være tukt, det vil si å føre Israel til å gå i seg selv og vende om. Men det skulle mye til for at det kunne skje.

Det brukes talende bilder om de tiltak som Herren setter i verk. Veien stenges med tornekratt (V. 6). Det blir både vondt og vanskelig å nå fram dit hun ønsker. Ja, der hun trodde veien var, blir det reist en mur, slik at hun ikke finner fram. Hva denne muren konkret består i, sies ikke direkte. men vi skjønner det er tale om hindringer i det som før hadde virket lett og naturlig.

Bildet fortsetter med resultatet av denne hindringen (v. 7). De hun var på vei til, blir borte. De venter ikke på henne, og hun når dem ikke igjen. Igjen er det tale om innholdsrike bilder. Og mange mennesker har fått opplevd dette når de har vendt seg bort fra den sanne Gud. Så lenge alt går greit, ser det ut til at en får alt en behøver, åndelig sett. Men når en virkelig trenger hjelp, må en streve uten å finne fram. Da virker det som om de som skulle hjelpe, ikke er så interessert i en lenger.

Når en opplever dette, burde det føre til omvendelse, slik som det skildres i slutten av v. 7. Det skulle føre til den erkjemelse at det er hos Herren en kan få ha det virkelig godt. - Det utsagn som refereres her, er nok helst de ord som Herren ønsker å legge Israel i munnen, det resultat som han ønsker å føre henne fram til. For av det følgende ser det ikke ut til at Israel ennå er kommet dit hen.

Syndens innerste tragedie kommer klart til uttrykk i neste vers (v. 8). Den åndelige forstand er formørket, slik at folk ikke skjønner at alt godt egentlig kommer fra Skaperen (sml. v. 5). (Dette er et av hovedtemaene seinere i Hoseasboka, sml. 4,1.) Nettopp de gaver som Herren har gitt, blir brukt til avgudsdyrkelse! Ba'al var en av nabofolkenes viktigste guder, spesielt kana'anittenes og fønikernes.

Ovenfor ble det brukt bilder om hva Gud vil gjøre for å stanse den som lever i synd. I det følgende tales det mer konkret om at Gud vil ta tilbake sine gaver, og hva det fører til. Det er en hel rekke med gode og livsnødvendige ting som nevnes. For å vise at mennesker ikke har noe utenom det Gud har gitt, vil han ta sine gode gaver tilbake nettopp på den tiden da det er mest behov for dem, og nettopp da folk regner det som en selvfølge at de skal få dem. Hva har en da igjen?

Når kornet skal skjæres, vil det bli borte, og når frukten skal høstes, er det ingen saft å få (v. 9a). Hva skal da brukes til å oppholde livet?

Materialer til å lage klær av, skal også taes bort (v. 9b). Dermed forsvinner ikke bare det som trenges for å gi kroppen varme, men også det som skjuler nakenhetens skam. En blir stående helt ribbet igjen.

Ja, dette blir åpenbart for dem som en gjorde seg til for da en falt fra Herren (V. 10). Dette er også et meget talende uttrykk. Overfor «elskerne» ga Israel seg ut for å være noe, og for å ha rike gaver å bringe (jfr. v. 8). Nå viser det seg at en egentlig ikke har noen ting. Og dette er en klemme som en ikke kan komme ut av. - Når Gud setter sin straffedom i verk, finnes det ingen unnskyldning, ingen berging fra hans hånd.

Blant det som ble tatt bort, ble de livsnødvendige ting nevnt først. Men også det en har gledet seg ved utover det, skal bli borte. V. 11 taler om forskjellige fester og religiøse høytider knyttet til Moseloven, eller om det er elementer i hedensk religion. Siden det gjelder Israel, som hadde innført mange «nye» religiøse trekk, er kanskje det siste mest nærliggende. Det er et vanlig trekk i mange hedenske religioner at det legges vekt på slike merkedager, og at det er noe som virker tiltrekkende på mennesker. Merk at det står «hennes» høytider. Selv om det skulle være tale om fester knyttet til den gamle pakt, er tanken på Gud blitt borte. Men både gleden og evnen til å feire skal forsvinne når Gud sender sin dom.

Frukttrær og vinranker ga frukt som en kurme glede seg over. Israel så på dette som lønn for dyrkelse av avgudene (v. 12). Men Gud skal ta bort ikke bare frukten, men også selve trærne. I stedet for mennesker er det dyrene som skal ha nytte av dem - kanskje fordi det ikke er mennesker til å stelle dem.

Til slutt i avsnittet oppsummeres ârsaken til dommen på nytt (v. 13): 1) En dyrker avgudene i stedet for den sanne Gud. 2) En pynter seg til ære for avgudene. 3) En glemte Herren.

Versene 14-17 - Herrens kall og omvendelsens frukt

I siste del av kapitlet endres tonen. Nå når tukten for synden sitt mål. Frelsens kall lyder, om bare folket vil  høre. Herren vil kalle Israel tilbake fra ørkenen (v. 14). Vi legger merke til at dette ikke bygger på spesielle forutsetninger hos lsrael. Det er evangeliets tale - uten krav: «Hør, så skal deres sjel leve!» (Jes 55,3).

Bare Israel vil høre og vende om, skal alt bli nytt. Det er en tale om å vende tilbake fra ørkenen (v. 15), og få igjen det en hadde mistet. Spesielt nevnes vingårdene, som var blant de ypperste ting av det som Gud hadde tatt bort, og som ble nevnt i foregåene avsnitt (sml. v. 12).

«Akors dal skal bli til en håpets dør.» Dette er det aller sterkeste uttrykk for frelsen. Akors dal minnet på en spesielt måte om Guds forbannelse over synd (Josva 7). Det som hendte der, var en av de mest ulykkelige episodene fra tiden landet skulle inntas. Når nettopp dette vendes til håp, er det fordi Gud er sanndru. Like så sikkert som at han fullfører dommen over synd, like sikkert frelser han den som tar imot kallet til omvendelse.

Men frelsen innebærer ikke bare å komme inn i velsignede forhold igjen. Aller mest er det tale om at den som blir frelst, blir en ny skapning (v. 15b-17). Nå lyder takken til Gud, på samme måte som da folket ble frelst ut av Egypt. Det er en takk nettopp på det sted der dommen over synd foregíkk. «Jeg takker deg, Herre! For du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg.» (Jes 12,1).

Omvendelsen innebærer også en ny bekjennelse. Det går ikke an lenger å tale som en gjorde da en levde borte fra Gud. Avgudenes pris lyder ikke lenger (som den gjorde i v. 5). Ba'als navn tas bort. l stedet lyder bekjennelsen om at en hører Herren til.

Denne sammenhengen mellom å være frelst og å bekjenne i tale, understrekes mange steder i Bibelen. «Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» (Rom 10,10). Gud legger sine ord i den troendes munn (Jes 59,21).

Versene 18-20 - En ny pakt

Herren gir en ny pakt, en frelsens pakt. Denne består av flere sider. Merk at det hele tiden er tale om noe Herren gjør. For det første har pakten med dyrene å gjøre. Mens synden førte til at også menneskenes plass i naturen ble forrykket (sml. v. 12), får de nâ tilbake den stilling de skulle ha ifølge skaperverket (sml. 1 Mos 1,29 flg.; 2,19).

For det andre gjør Herren ende på krig og ufred (v. 18b). Det vil samtidig si at han verner sitt folk så det kan bo i trygghet.

For det tredje omtales «trolovelsens» pakt. Dette er den siden det tales mest om (v. 19-20). Igjen ser vi at det er det personlige forhold til Herren som står i sentrum (sml. v. 15 flg. ). Det ser ut som de andre sidene omtales først for at det kan være det personlige som skal stå klarest i bevisstheten når det gjelder frelsens innhold. For det er ikke til noen hjelp å ha del i frelsens ytre goder dersom ikke det personlige fellesskap med Gud er i orden.

Men også dette er bygd på det Herren gjør, ikke på våre anstrengelser. Mennesker skal ikke gjøre annet enn å ta imot og leve i Guds pakt.

Det personlige forhold i pakten har også flere sider. Det er et evig løfte. Det er et liv som innebærer både rettferd og rett, og miskunn og barmhjertighet. Det er for at Gud både kan «være rettferdig og rettferdiggøre den som har troen på Jesus» (Rom 3, 26).

Det er en troskapspakt. Israels utroskap mot Herren har tatt slutt. Men aller mest legges det vekt på at Herren er trofast (sml. 2 Tim 2,13). Til slutt summeres det opp i at det er å kjenne Herren. «Jeg kjenner mine og mine kjenner meg.» (Joh 10,14).

Versene 21-22 - Bønn og bønnhørelse

Vi skal merke oss: 1) Realiteten i løftet om bønnhørelse, og 2) måten løftet blir oppfylt på.

Løftet om bønnhørelsen er knyttet sammen med frelsen: «på den dag». Dette, sammen med det at det er Herren som sier det, viser hvor pålitelig det er. Samtidig minner det om at vi ikke må løsrive dette med bønn og bønnhørelse fra frelsens samfunn med Kristus. Det er Herrens personlige løfte og gjerning det kommer an på.

Måten det oppfylles på, er beskrevet på en eiendommelig måte. Det er en hel kjede med flere ledd som Herren setter i bevegelse for å sende oppfyllelsen til den frelste. Vi ser hvordan Herren kan bruke ulike midler for å sette iverk det han har lovt. Det er også tale om flere deler i skaperverket. Det minner om at Herren sørger for at den som tror på ham, får det han trenger også til sitt daglige liv. Det knytter også oppfyllelsen til de konkrete uttrykk som ble brukt om dommen tidligere i kapitlet. Nå vendes forbannelsens tilstand under synden om til velsignelse.

Vers 23

Som vi har sett tidligere, er det det personlige forhold til Herren som er det sentrale. Det understrekes på nytt i det siste verset i kapittel 2 - et vers som tar opp igjen løftet i slutten av kapittel 1 (2,1).

Først brukes et bilde: Den frelste skal «plantes» i Herrens nærhet. En annen oversettelse er «såes ut». Den ligger egentlig nærmere grunnbetydningen av ordet, og knytter det til navnet Jisre'el- «Gud sår» (sml. 1,4- 11) - men det er viktig at uttrykket «for meg» (det vil si for Gud) er med, for å få tak i den rette meningen (78- /85-overs. mangler dette). Bildet peker på et nytt liv sammen med Herren.

Videre kommer løftet om miskunn, og for det tredje løftet om samfunn med Gud, være hans folk Dette tar også opp igjen frelsesløftene fra kapittel 1 - knyttet til den symbolske betydningen av Hoseas andre og tredje barn (se 2,1).

3,1-5 - Likevel elsket

Det tredje kapitlet hos Hoseas skildrer hvordan han får betaling om å gjøre en ny handling som skal symbolisere Guds kjærlighet til Israel.

Noen har sett det som et problem at ikke navnet på den kvinnen det gjelder, er nevnt her - slik som i kap. 1. En tolking går ut på at det gjaldt en annen kvinne en Gomer. Men det ville bryte i stykker illustrasjonen. For det er jo nettopp Israel Herren elsker, på tross av folkets utroskap. Skal den symbolske handlingen ha mening, må det være tale om Gomer også her. Det er ikke noe i teksten som antyder at Hoseas hadde skilt seg fra henne.

Kan hende det at hun ikke er nevnt ved navn, men bare omtales i 3. person, også er en del av symbolikken. Hun var kommet så langt bort at hun ikke hadde rett til å kalles ved navn som Hoseas' hustru.

Anvendelsen taler om Israels avgudsdyrkelse. Rosinkaker ble brukt i forbindelse med ofringer (sml. 2 Sam 6,19). Her gjelder det ofring til avgudene. Folket elsket den festivitas som er knyttet til avgudsdyrkelsen.

Hoseas gjorde som Herren hadde befalt (v. 2). Ordet «kjøpte» er ikke så lett å tolke. Den vanligste forståelsen bygger på et verb som betyr «å drive handel». Det forekommer bare noen få ganger i Det gamle testamente. Er det bokstavelig å forstå, må meningen være at Gomer var sunket så dypt at hun var blitt en slave. For konekjøp var ikke vanlig i Israel. Prisen for å løskjøpe en slave var 30 sekel sølv (2 Mos 21,32). Skulle dette være tilfelle, må Hoseas ha gitt halvparten av kjøpesummen i naturalia. Men vi vet ikke sikkert verdien av det kornet (bygg) som er nevnt.

En annen tolking bygger på et annet verb med samme grunnform, som ellers bare forekommer i 1 Kong 6,23, der det er tale om å gjøre i stand et måltid. I så fall vil det si at Hoseas sørget for Gomer med 15 sekel sølv og med korn. Dette gir en naturlig mening, og en vil unngå de problemer det er med å tale om at Gomer ble kjøpt. Det spørs likevel om vi ikke kjenner nok til sammenhengen til å avgjøre det sikkert.

Lærdommen fra dette - overført på det åndelige - kan være at Gud kjøper oss fri fra synden (sml. Sak 11,13), eller (med den andre tolkingen) at han gir oss alt vi lrenger for à bli frelst.

De neste to versene taler om tukt og dom. Vers 3 er illustrasjonen, ved Hoseas' ord til Gomer, og vers 4 er anvendelsen om Israel. Det kan synes noe underlig at disse domsordene kommer etter at Gomer er kjøpt tilbake, men vi skal huske at dette skjedde før hun hadde erkjent sin synd.

Oversettelsen av vers 3 er temmelig forskjellig i 78/85- oversettelsen og NB 88, og gir uttrykk av situasjonen. I det første tilfellet ser det ut til at profeten skal bo på et helt annet sted og ikke en gang komme og snakke med Gomer før lang tid er gått. Dette er egentlig en sterk forenkling av teksten. NB 88 er mer nøyaktig, og viser at Gomer skal bo i profetens nærhet, men de skal ikke ha samkvem som mann og kone før forholdet er gjort opp. Dette gir et bedre bilde av Herrens forhold til Israel. Folket skal vite at Herren er nær, og vet om hvordan det står til. Men forholdet til ham kan ikke bli i orden igjen uten omvendelse.

I anvendelsen (V. 4) stanses det ved alt det som Israel mister i den tid som går fra dommen rammer til omvendelsen skjer. Det går først og fremst ut over det religiøse grunnlag som folket hadde støttet seg til. Noe er trekk som hadde sin rot i den pakt Herren ga folket, men ble brukt til avgudsdyrkelse (sml. om livskjortelen: Dom 8,27; 17,5). Andre trekk kom fra ren hedensk religion. Ved å ta bort dette vil Herren vise at falsk avgudsdyrkelse ikke kan hjelpe. Konkret blir det oppfylt da Samaria ble ødelagt og en stor del av folket ført i eksil. Til slutt i kapitlet skildres omvendelsen (v. 5). Eiendommelig er profetien om at de ikke bare skal søke Herren, sin Gud, men også David, sin konge. Konge var jo nettopp noe av det de hadde mistet, men det var en konge de hadde valgt selv.

Denne profetien er en av de klareste Messias-profetiene i Det gamle testamente (sml. spesielt med Jer 30,9 og Esek 34,23 ?g.). Sammenstillingen av de to uttrykkene viser at det er tale om mer enn en konge på linje med dem i den gamle tid. Det er en ny frelsesfyrste som Herren vil gi Davids ætt.

De siste dager er tiden da frelsesprofetiene får sin oppfyllelse, dvs. den historiske periode som begynte med Kristi komme (sml. 1 Kong 10,11). Dette er ikke nærmere spesifisert i sammenhengen. Egentlig rommer løftet også den kjensgjerning at hedningefolk skal få del i evangeliet (sml. Det nye testamentes anvendelse av profetiene i 1,10-2,1). Men Det nye testamente omtaler også en oppfyllelse som går ut på at ætlingene av det gamle Israel i stort antall en gang skal vende om (Rom 11,25 ?g.).

At folket kommer til Herren bevende, viser omvendelsens frukt: De har erkjent at de har ingenting av seg selv å komme med eller bygge pâ. De kan ikke annet enn sette sin lit til Herrens nåde.

Slik ender Hoseas-bokas første del med et klart frelsesløfte. Men forkynnelsen til det frafalne folk er ikke slutt. Kap. 4-14 gir først og fremst en konkret omtale av Herrens syn på folkets tilstand. (Forts. neste nr.)

Spørsmål til kap. 1-3

1. Hva vet vi om bakgrunnssituasjonen for Hoseas' forkynnelse? Finnes det paralleller til vår tid?
2. Hvilken betydning har de navn som profetenes barn fikk? Tenk også over de nytestamentlige steder som omtaler meningen med dem.
3. Hvordan peker Hoseas' budskap framover mot Kristus (Messias)?
4. Hva er hovedsaken i Herrens dom over folket?
5. Hvordan kan en si at 2,14-23 taler om frelsens vei og fruktene av omvendelse? Hvilke trekk understrekes? Hva er det grunnleggende?
6. Hvorfor legges det så stor vekt på bekjennelse av troen? Tenk over andre bibelsteder som handler om dette.
7. Hva lærer vi i kap. 3 om den frelse Gud gir?

(Forts. i neste nr.)

(Lektion 3 om profeten Hoseas af Guttorm Raen - Bibelsk Tro 3/1993   Shafan 22-01-22)