Guttorm Raen - Bibelstudieserie Bibelsk Tro 6/1993

2. tema: Når kjærligheten mangler 6,4-11,11

Slik som vi har forstått oppbygningen av Hoseas' bok (sml. til 4,1), knyttes innholdet i de profetiske talene til tre hovedtemaer. Det andre av disse har å gjøre med hva sann kjærlighet er.

Vi kan gjerne kalle dette for det sentrale av de tre emnene. Det er jo også en spesiell forbindelse mellom dette og de eksempelhandlinger som ble omtalt i bokens første del. I så måte er det noe rett i det når Hoseas av og til omtales som kjærlighetens profet. Men for å forstå dette rett, må vi ikke glemme at budskapet om kjærlighet er satt inn i en ramme av rett gudskunnskap og av sannhet.

Som vi har nevnt tidligere (sml. 4,1), har de norske oversettelsene NO78/ 85 og NB88 gjengitt det hebraiske ordet for «kjærlighet» helt forskjellig. Selv om oversettelsen «troskap» må sies å innebære en innsnevring av innholdet i ordet, bør vi også understreke at kjærlighet ikke er en ren følelsessak. Sann kjærlighet viser seg i holdninger og handlinger.

Kjærligheten og Ordet- 6,4-7

Avsnittet begynner med spørsmål rettet både til Israel («Efraim» - sml. 4,17) og til Juda (v. 4). Det er Herren selv som stiller spørsmål, for å få menneskene i tale og få dem til å tenke over hva som er rett.

Den illustrasjonen som brukes om folkets kjærlighet, står í sterk kontrast til det som sies om Herren selv i slutten av forrige avsnitt (v. 3). Begge bilder er hentet fra naturen. Herren kommer med det som bringer stabil varme, lys og næring. Folkets «kjærlighet» er kortvarig, uholdbar og lite å feste seg ved - som morgentåke eller morgendogg som raskt forsvinner.

Svaret på Herrens spørsmål ligger i henvisning til Guds Ord (v. 5). Ordet kan ikke settes til side, og dommen mildnes ikke selv om folket ikke bryr seg om det. Tvertimot, for den som ikke vil vende om, fører Guds Ord til åndelig død.

Guds vilje er klar (v. 6): Han vil ha menneskers kjærlighet (sml. «det store bud». 5 Mos 6,5). Han vil at vi skal følge hans Ord. Det er ikke nok med ytre religiøse handlinger eller offer som bringes av mennesker som ikke elsker Gud. Folk bringer nok offer, og hører tilsynelatende med til Guds folk. Men i virkeligheten har de brutt den pakten som Herren opprettet med dem, og vært utro mot ham (v. 7).

Det er to kjenserninger som framheves i dette verset: (1) Folkets egen synd. De har brutt den pakten Gud har gitt dem. Det tenkes nok her først og fremst pâ den pakten som ble gitt ved Moses (sml. 2 Mos 19,4 flg.) og de velsignelser og forbannelser som var knyttet til den (sml. 5 Mos 27-28). (2) De har med dette handlet på samme vis som det første mennesket, Adam, da han syndet. Det samme uttrykket er brukt i Job 31,33, der vi finner en annen mulig oversettelse av det - «som folk pleier å gjøre». Men henvisningen til syndefallet er nok den rette. (NO78/ 85 har en helt annen gengivelse - «pakten i Adam», dvs. i byen Adam, sml. Josv. 3,16. Dette er en moderne gjengivelse som legger vekt på at ordet «der» seinere i verset må være en stedsangivelse. Men det forutsetter at en bokstav er feilskrevet i den hebraiske teksten, og er en antagelse som ikke finner støtte hverken i håndskrifter eller gamle oversettelser.)

Den personlige adresse - 6,8-11

Mens de foregående versene talte generelt om den grunnleggende synd, kommer det nå en rekke konkrete eksempler. Både steder, personer og handlinger konkretiseres.

Navnet Gilead (v. 8; Jer 8,22) ble vanligvis brukt om et stort distrikt øst for Jordan. Men det fantes også en by ved dette navnet (Dom 10,17). Når da Sikem, som var et sentralt religiøst senter i lsrael, nevnes i neste vers, får vi en omtale som spenner over hele landet, fra utkantstrøk til begivenhetenes sentrum.

Av personer er det spesielt prestene som nevnes. Det betyr selvsagt ikke at bare de syndet. Men de dønnnes spesielt hardt fordi det var de som skulle lære folket Guds lov. I stedet er de blitt en ?okk som utnytter og undertrykker folket til egen vinning (v. 9).

Av konkrete synder nevnes vold, ran, drap og utukt (v. 8-10).

Ikke bare til Israel, men også til Juda rettes ransakende ord (v. 11). De er mer generelt formet, kanskje fordi folk i Juda ennå ikke hadde forkastet gudskunnskapen i samme grad som Israels folk. Bildet av høst kan oppfattes både som dom og som frelse. I sammenhengen er nok det første mest nærliggende, selv om tanken på frelsesløfter også kan ligge i bakgrunnen. For det siste uttrykket i verset er ofte brukt i forbindelse med frelsesløfter (sml. Sal 14,7; Sef 3,20).

Dette uttrykket har vært mye diskutert i nyere fortolking. NB88 har gjengitt den tradisjonelle oversettelsen, mens NO78/ 85 gjengir den mer moderne. Dessuten ser vi at NO78/ 85 har flyttet uttrykket til begynnelsen av neste avsnitt (7 ,1). Selv om en kan henvise til den greske oversettelsen Septuaginta som grunnlag for å dele verset slik, virker den ikke særlig naturlig.

Syndens intensitet- 7,1-7

Et nytt karakteristisk trekk ved folkets frafall kommer fram når Gud vil lege folket (v. 1 - oversettelsen av dette uttrykket i NO78/ 85 virker ulogisk). Som det blir aller mest tydelig i beretningen om Jesu vei til korset, åpenbares synden til fulle når Gud griper inn for å frelse. De som ikke vil ta imot frelsen, står uten unnskyldning overfor Gud.

Når vi ser på disse versene som helhet, kan vi spesielt summere opp to trekk. Det ene er eksempler på synd: »

- svik, ran og bedrageri (v. 1b).
- sette Gud og hans dom ut av betraktning (v. 2). Men Gud ser alt.
- folkets ledere gledes over urettferd og løgn (v. 3).
- hor og utroskap (v. 4).
- drukkenskap og bespottelse (v. 5).
- forvrengning av lov og rett (v. 7a).
- mangel på gudsfrykt(v. 7b).

Det andre hovedtrekket som vi bør legge merke til både i dette avsnittet og ellers i Hoseas` bok, er de mange treffende illustrasjoner.

Bildet av bakeren og bakerovnen viser hvordan de syndige handlinger og begjær bare har pause mens nye synder forberedes (v. 4). Et annet trekk ved bildet av en opphetet ovn er at synden vekkes til full aktivitet sä snart nattesøvnen er over (v. 6). Et tredje trekk er den ødeleggende virkning synden har på samfunnslivet (v. 7a).

Dette avsnittet har først og fremst skildret synden innad i folket. I det følgende beskrives det hvordan den arter seg i møte med andre folk.

Verdslighet og kompromiss - 7 ,8-11

De fargerike illustrasjonene fortsetter. Nå gjelder de et folk som nok vil kalles Guds folk, men som er preget av verdslighet (v. 8). En kake som ikke er vendt, blir brent på den ene siden og rå på den andre og dermed utskjemt. Guds Ord får ikke gjøre sin gjerning i folkets liv. Menneskene har sin oppmerksomhet vendt mot verden.

Følgelig blir de utarmet uten å være klar over det selv (v. 9). Åndelig sett er de som en svekket olding.

Samtidig er de overmodige og stolte, og vil ikke vende om til Gud (v. 10; sml. Jak 4,6).

Bildet av en enfoldig due viser selvmotsigelsen (v. 11). De mener selv de oppfører seg klokt ved å inngå kompromiss med verdens makter. I virkeligheten blir de utnyttet av disse, samtidig som de har mistet Guds ledelse og velsignelse. De vender seg snart til den ene. snart til den andre av tidens inn?ytelsesrike og konkurrerende makter, Assyria og Egypt (sml. 2 Kong 15,19.29; 17,1-6).

Dom over verdslighet og opportunisme - 7,12-13

Gud handler med dem som en som fanger fugler i nett - ikke for å gjøre dem ondt, men for å tukte dem så de - om mulig - kunne vende om. Hadde de brydd seg om hva Gud allerede har forkynt for dem, ville de forstå det (v. 12).

I stedet for å la Herren frelse dem, ?yktet de lenger og lenger bort fra ham. Da kan det ikke annet enn ende í ødeleggelse (v. 13).

Det er en viktig lærdom her i Hoseas at verdslíghet er et tegn på at kjærligheten til Gud er blitt borte (srnl. 1 Joh 2,15; Jak 4,4).

Følgene av verdslighet - 7,14-16

När ulykken går opp for dem, eller de begynner å lide nød, klager de og krever hjelp. Men til Herren vender de seg ikke (v. 14).

De gode gaver som Herren har gitt dem - for både liv; evner og styrke kommer fra ham, har de i stedet brukt til å sette seg opp imot ham (v. 15).

Tanken fra v 14 utdypes i neste vers (v. 16). Folk søker mange steder etter hjelp - bare ikke hos ham som bor i det høye. (Første delen av dette verset har en uvanlig form på hebraisk, og mange moderne fortolkere antar at teksten ikke har beholdt sin opprinnelige form. Gjengivelsen i NO78/85 bygger på den greske oversettelsen, mens NB88 oversetter slik det har vært vanlig å forstå teksten. «Det høye» finner vi igjen i et navn på Gud i 11,7.)

En bue som svikter, er et bilde vi også finner andre steder om dem som er troløse mot Herren (Salm 78,57; sml. 37,15). Lederne taler hovmodige og ?ammende, rasende ord (nokså mye omskrevet i NO78/ 85). Derfor vil dom komme over dem. Og deres handlinger og endelikt gjør dem til spott blant de verdens makter de har søkt hjelp hos.

Dom over ukjærligheten - 8,1-3

Basunlyd varsler kunngjøring av dommen (v. 1, sml. 5,8). Den kommer brått, som en ørn. Og den har sin grunn i folkets synd, som er brudd på Guds pakt og hans lov.

I sin ytterste nød påberoper de seg at de kjenner Herren (v. 2). Men det er ingen sann omvendelse, for de har støtt «det gode» fra seg (v. 3). De har vendt seg fra Herren og hans Ord og nåde. Derfor gies det ingen redning fra fienden.

Menneskeverk - 8,4-7

Det som preger folkets gjerninger og holdninger på alle plan, er at de har fulgt sine egne tanker i stedet for å bry seg om hva Gud har sagt. Israel skulle være Guds folk, men brydde seg ikke om å søke hans vilje, enten det nå gjaldt samfunnsliv eller gudsdyrkelse (v. 4).

De gudebilder - gullkalver - som kong Jeroboam satte opp i Betel og Dan (1 Kong 12,28- 29), er gjenstand for Herrens vrede (v. 5). Gud krever renhet i gudsdyrkelsen. Gullkalven som religiøst symbol er nok mer aktuelt enn vi ofte tenker over. Det står først og fremst for fysisk og seksuell kraft og utfoldelse.

(Herfra og fram til slutten av kapitlet er det en rekke ulikheter i gjengivelsen av teksten når en sammenligner NO78/ 85 og NB88. Vi kan ikke nevne alle. Jevnt over følger NB88 den tradisjonelle oversettelsen, mens vi i NO78/85 til dels finner mer moderne tolkeres oppfatning av hva en antar teksten skulle si - f.eks. i v. 10b.13a, til dels ganske fri gjengivelse, og pâ et sted en omplassering av et uttrykk i teksten - «Samarias kalv» i v. 6.)

Et avgudsbilde kan godt være fint og kunstnerisk laget (v. 6). Men det er ingen unnskyldning for å ha det som sin gud. Guds dom kommer over det.

Bildet i v. 7 er ofte blitt brukt nesten som et ordtak: Så vind og høste virvelvind (storm). Her brukes bildet om følgen av menneskers synd (sml. Gal 6,7-8).

Kompromissenes bakside - 8,8-10

Flere sider av Israels interesse for kontakt med den hedenske omverden ble omtalt i 7,8-16. Nå understrekes den åndelige arrnod som blir følgen av denne interessen. Israel blir da oppslukt av folkene, og blir som et kar ingen bryr seg om (v. B). Folket er som et utemt og egenrådig esel som ?akker omkring. Menneskene sammenlignes også med en som kjøper seg «elskere» (den generelle oversettelsen «kjærlighet» i NO78/ 85 virker for svak), fordi de har forlatt kjærligheten til den eneste sanne Gud (v. 9). Merk hvordan lærdommen fra de første tre kapitlene i boka stadig kommer igjen.

Men resultatet blir undertrykkelse og armod (v. 10). Siste del av verset er ikke lett å oversette. Også her har NB88 fulgt den tradisjonelle oversettelsen, men NO78/85 representerer en justering av teksten som en del moderne tolkere heller til. At storkongens byrder hovedsaklig dreide seg om skattlegging (NO78/ 85), er mulig, men det ordet som brukes, har en langt mer generell betydning.

Guds lov tilsidesatt - 8,11-12

At folket vendte seg mot verden, betyr ikke at de ikke var religiøse. Tvert imot, men det var en helt annen gudsdyrkelse enn den Herren ønsket. Deres religion gjorde synden bare enda større (v. 11).

Dermed blir Guds lov tilsidesatt uansett hvor klar og omfattende den er (v. 12). Folket står helt fremmed overfor Guds vilje.

Dom over folkereligiøsiteten - 8,13-14

Religiøse er de saktens, ikke minst når religionen medfører fest (v. 13). Det er en karakteristikk som ser ut til å være aktuell til alle tider. Men det kan være en feiring som står under Guds dom.

Eiendommelig er det ä sammenligne v 13 og 14. I det siste ser det ut til å være tale om luksus og rendyrket materialisme. Men det står ikke nødvendigvis i motsetning til en form for religion. Også Juda er preget av samme innstilling. Men dommen kommer og ødelegger det mennesket som glemmer sin Skaper, har bygd opp.

Det at mennesker i sin synd glemmer Gud, er et gjennomgangstema hos Hoseas (sml. 2,13; 13,6). Uttrykksmåten som er brukt om dommen, finner vi ofte hos profetene (Amos 1,7.10.12.14; sml. Jer 17,47).(Forts. i neste nr.)

(Lektion 6 om profeten Hoseas af Guttorm Raen - Bibelsk Tro 6/1993   Shafan 19-02-22)