Smag og se at Herren er god
Sl 34,9
Smag og se 
Det blir ofte sagt ut fra Jakobs brev: Det er ikke nok å tro på Jesus, en kristen må også gjøre noe ved siden av å tro. Overfor dem som har funnet sitt liv og sin rettferdighet og sin helliggjørelse i Kristus (sml. 1 Kor 1,30) blir det ofte sagt at de tar det for «lett», de er for «ensidige», de mangler «helliggiørelsens alvor» osv. Slike argumenter har man også brukt overfor Luther og Rosenius og kalt dem for antinomister, dvs. slike som ikke vil høre på Guds vilje uttrykt ved loven. Sljk har også de som har kommet til frigjørelse ved evangeliet gjennom deres skrifter fått den samme anklagen om antinomisme.
Tilsynelatende har de slike ord på sin side som Jak 2,14-21: «Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? (v. 14)
«Ble ikke Abraham, vår far, rettferdiggjort av gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret?» (v. 21) I disse ord synes mange likefrem å finne bevis for at en kristen må gjøre noe ved siden av at han tror på Jesus.
I det hele synes Jakobs brev i praksis å berede mange troende en vanskelighet og verden en lettelse. Navnlig synes dette brev å være en lettelse for religiøse, fromme, egenrettferdige mennesker som aldri har opplevd frelse, men vitterlig kan påvise at de gjør mange gode gierninger.
Mang en ærlig kristen er kommet i vanskelighet med hva han skal svare, når han av egenrettferdige mennesker er blitt angrepet med Jakobs brev. Og dette brev er som et arsenal for egenrettferdighetens bruk av Guds Ord.
Dette har fristet mange troende - og det endog Luther - til å ringeakte Jakobs brev. Men det er meget farlig; for det inneholder også et budskap fra Gud til oss i dag.
Er det sant at Jakobs brev forkynner at vi må ha gjerninger ved siden av å tro på Jesus?
Svaret må lyde med et klart og tydelig: Nei! Det er ikke bare en misforståelse av Jakobs brev, men det syn hindrer også en kristen i å kunne leve for Gud.
Helligørelsen - det å leve til Jesu ære - blir for mange troende en ny lovtrelldom. Det er treffende hva en har sagt: «Mange kristne gikk til Golgata for å bli frelst, men er siden gått til Sinai for å bli helligort». Det vil si: De er i trelldom i sitt daglige kristenliv med det de skal være og gjøre som kristne. Vi kan bare nevne at dette for mange er blitt frafallets vei, ja, den er frafallets vei. Vi blir på denne måten ledet tilbake til det sinn vi eier i og med vår gamle natur, nemlig fariseersinnet. Med dette forstår vi at det her ligger en alvorlig fare vi vanligvis ikke er oss bevisst.
Det er altså ikke slik at en kristen må gjøre noe ved siden av sin tro. Men blant dem som bekjenner seg som kristne er det to slags tro.
Den tro som eier Jesus
De som eier denne tro har fått et nytt sinn og et nytt liv i sitt hjerte. Derfor kommer de til å føre en helt ny vandel og gjøre nye gjerninger. Et liv fører alltid til nye livsytringer. Det er umulig å ta imot Jesus uten at hjertet genfødes og den troende begynner å elske det som Jesus elsker og hate det som Jesus hater. En slik tro er levende, sier Jakobs brev.
Den tro som ikke har grepet Jesus og tilegnet seg frelsen
Mange bekjenner seg som kristne uten at de dog noensinne har gått konkurs på sin egen, selvvalgte kristendom. De har derfor heller aldri tilegnet seg Jesus og hans fullbragte frelsesverk. En slik tro virker intet i hjertet. Den gjenføder ikke og skaper ikke et nytt liv i mennesket. Derfor kan den heller ikke føre til nye gjerninger og en ny livsførsel til Jesu ære. En slik tro er død, sier Jakobs brev.
Jakobs brev taler altså ikke om gjerninger ved siden av troen eller om at en kristen må gjøre noe ved siden av troen på Jesus. Men den forkynner at enten er troen levende, fordi den eier Jesus; eller så er den død, fordi den ikke eier Jesus.
Slik står det altså i v. 17: «Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv», og i v. 20: «Men vil du vite det, du uforstandige menneske: Troen uten gjerninger er unyttig».
Det som det her er tale om, er at det menneske som ikke har en levende tro, kun har et hjerte som er tomt for Guds nåde og har et sinn som er gudfiendtlig og dårlig, og derfor må gjerningene bli deretter.
Her tales om det samme som Jesus ofte nevner, at på frukten skal treet kjennes. Er frukten dårlig, er det fordi treet er dårlig og motsatt. Luther sier dette treffende: «Onde eller gode gjerninger kan ikke gjøre onde eller gode mennesker, men onde eller gode mennesker gjør onde eller gode gjerninger».
Når et menneske bekjenner seg som kristen, men ikke fører en vandel som svarer til hans bekjennelse - og det er det dessverre mange som gjør - da kommer det ikke av at han ikke tar seg nok sammen. Men det kommer av at hans forhold til Jesus ikke er rett. Det kan ikke hjelpe ham å ta seg sammen og gjøre noe ved siden av sin tro. Nei, han trenger å besinne seg på at hans tro er død. Han trenger en sann omvendelse og å komme til en ny tro, en tro som griper frelsen og gjenføder ham. Dette er en sannhet som Skriften ofte vitner om.
I Rom 2,6 sies at Gud på dommens dag skal gi enhver igjen etter hans gjerninger. I 1 Kor 5,10 at enhver skal få igjen i dommen etter hva som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.
Dette betyr allikevel ikke at noen skal bli frelst pä grunn av sine «gode» gjerninger mens andre må gå fortapt på grumi av sin synd. Det vil jo være ensbetydende med å oppheve alt hva Guds Ord sier om å bli frelst av tro alene.
Men det betyr at også på dommens dag skal vårt liv og våre gjerninger være målestokk for vårt forhold til Jesus. I enhver rettssak må det være vitner. Skal en dom bli rettferdig, må den jo felles på grunnlag av kjensgjerninger. Slik er det også på dommens dag. Gud vil trekke frem vitner for å felle sin dom om oss på grunnlag av hva disse vitner sier om vårt forhold til Jesus.
Enten kommer vårt liv og våre gjerninger til å vitne om at vi har tilegnet oss frelsen og da blir vi frelst, ikke på grunn av våre gjerninger, men på grurm av det som gjerningene vitner om; nemlig at vi eier Kristus og hans rettferdighet. Eller så kommer våre gierninger på dommens dag til å vitne om at vi ikke har trodd på Jesus, og da må vi gå fortapt, ikke på grunn av vår synd, men på grunn av at vi ikke har eid Kristus og Hans rettferdighet.
Jakobs brev legger oss på hjertet at det ikke er nok å være Ordets hørere, det gjelder også om å være Ordets gjørere. Dermed er det slett ikke sagt at det kommer an på hva vi kan gjøre, hvilke gjerninger vi presterer, men pâ om Ordet er blitt virksomt i vårt hjerte. Mange hører Ordet, men det virker ikke gjenfødelse til nytt liv i deres hjerte.
En av grunnene til dette er at det ligger så snublende nær for oss å forveksle det vi vet med det vi er, og så tro om oss selv at vi er det som vi i virkeligheten bare vet. Det er derimot en himmelvid forskjell på å vite om Jesus og det å kjenne Ham. Det er forskjell på å vite om frelsen og det å ha tilegnet seg den. Det er forskjell på å vite om omvendelsen og det å være omvendt og fått troen virket i sitt hjerte gjennom hørelsen av Ordet (Rom 10,17).
Nå ligger det nær for alle som gjennom Ordet tilegner seg kunnskap om Kristus og kristenlivet å bli sittende fast i den snare at de tror om seg selv at de er det som Ordet har gitt dem kunnskap om. Men denne forveksling er skjebnesvanger! Den hindrer dem i å leve i Ordets gjenfødende og nyskapende kraft. De får ikke av hjertet tilegnet seg det som Ordet forkynner. Jakob 1,22 sier at en på den måten dårer seg selv. Egentlig står det: En forregner seg.
Å forveksle det en vet med det en er, er å forregne seg i livets alvorligste spørsmål! Derfor gjelder det å prøve seg selv! Det gjelder å bruke den samme målestokk som Gud bruker, og spørre seg selv: Hva vitner mitt liv om? Vitner mitt liv og mine gjerninger om at jeg lever med Jesus, eller vitner de om at jeg lever for meg selv?
Det er farlig å slå seg til ro med sin kunnskap om åndelige ting. Det gjelder å undersøke hva Ordet betyr for ens hjerte, om Ordet om Kristus betyr det samme for mitt hjerte som maten for legeme.
Mange som bekjenner seg som kristne er ganske fremmede for hva det vil si å behøve Ordet om Jesus og den forsoning han fullbragte som næring for sitt åndelige liv. De bekjenner Jesus og hans forsoning, men det er vesentlig fordi de vet det hører med og fordi de forstandsmessig erkjenner berettigelsen av at vi trenger en forsoning. Men de vet ikke hva det vil si å eie en tro og et åndelig liv som er skapt i dem ved Ordet om forsoningen. Ordet om Kristus står ikke i et organisk forhold til deres tro og bekjennelse. Derfor kan de bli like oppbygget av å høre en formaningstale som om de fikk høre om Kristi fullbragte forsoningsverk. Slike mennesker er ikke kommet til liv i Gud.
Andre har engang opplevd gjenfødelse ved Ordet, men er kommet dithen at de vet og forstår alt om Kristus og hans frelse uten selv å daglig behøve å ta det til sitt hjerte for å ha frimodighet for Gud. Hos slike er gudslivet dødt.
Det som kjennetegner en levende kristen er at han kan ta Ordet om Kristus til sitt hjerte og kjenner at det gir ham frimodighet for Gud, det gir ham hat til synden, det gir ham trang til å ære Kristus i det daglige liv og trang til å bli ham lik.
Det betyr ikke at en kristen ikke kan lide nederlag i kampen mot synden. Det kan han såvisst. Men en kjenner aldri en kristen bedre enn når han har lidd nederlag! Da får han det vondt, da mister han frimodigheten overfor Gud inntil han på ny får høre seg fornyet i Ordet om Jesus.
En sann kristen er redd for å unnskylde synden. Han må bekjenne den. Og han blir ikke trøstet ved egne forsett, men bare ved Ordet om Jesu blod. Det er Ordet om Kristus som reiser ham opp. Bare dette kan reise en kristen opp slik at han igjen vinner frimodighet innfor Gud. Det er dette Ordet som virker hat mot synden og som virker en ny vandel hos en kristen. Dermed blir en kristen Ordets gjører.
Ut ifra det som er sagt til nå, så forstår vi at det er et av kristenlivets dypeste hemmeligheter det â være en Ordets gjører. Det stemmer så dårlig med vår erkjennelse og våre erfaringer. Vi sitter heller igjen med spørsmål som: Hvordan skal jeg få seier over min synd - hvordan skal jeg kunne bli mer lik Jesus?
Da er det selve nøkkelordet i Jakobsbrevet som gir oss den rette forklaring. Jak 1,25 sier: «Den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning».
Hemmeligheten ved å bli en Ordets gjører ligger i å skue inn i frihetens fullkomne lov, og holde ved med det.
Frihetens fullkomne lov er evangeliet om Jesus og Hans fullbragte frelsesverk. Dermed er det igjen sagt at våre gjerninger beror på hvordan vårt forhold er til Jesus, til evangeliet.
Evangeliets store hemmelighet er Jakobsbrevets hemmelighet. Evangeliets hemmelighet er at det ikke bare forkynner oss om Kristus, men det bringer også Kristus inn i vårt hjerte. Den som tar imot Ordet og lar det virke på seg, han tar imot Gud og gir Ham virkekraft i sitt liv.
Når evangeliet her kalles frihetens fullkomne lov, er det fordi vi gjennom det blir frigjort fra en annen lov: syndens og dødens lov. Av naturen er vi under denne uhyggelige lov og kan ikke komme løs fra den. Men ved å ta imot og siden leve i evangeliet, blir vi gjennom det «ved livets ånds lov i Kristus frigjort fra syndens og dødens lov. (sml. Rom 8:2)
I dette ligger Jakobsbrevets hemmelighet.
(Øivind Andersen i Bibelsk Tro 2/1994 - Shafan 05-03-22)