Et ærlig Guds barn kan ofte bli bekymret over at det ikke føler nåden i sitt hjerte, men kjenner bare synden. Vi vil la Luther svare på dette slik han gjør det i sin påskepreken:

«Når Kristus er død og har tatt bort våre synder  - hvorfor føler vi da synden og døden i oss? For synden gnager og stikker jo i vår sammvittighet, og den onde samvittigheten gjør at vi frykter for helvete. Jeg har ofte sagt det før: En ting er å føle, en annen ting å tro. Troen holder seg fast til Ordet, hva så enn følelse og fornuft sier. Følelsen holder seg bare til det som finnes hos mennesket, hva så enn Ordet sier.

Følelsen er altså imot troen, og troen imot følelsen. Derfor må en her se bort fra følelsen og rett og slett høre Ordet akkurat som det lyder, og liksom skrive det inn i hjertet og holde fast på det, selv om en ikke kan se et eneste tegn på at ens synder er tilgitt, men at de tvert imot er hos en ennå. En må ikke rette seg etter det en føler. Men en må holde fast på at synden, døden og helvete er overvunnet, selv om en kjenner at en ennå er i synden, døden og helvete.

For det at vi ennå føler at synden er hos oss, skjer bare fordi det skal drive oss til troen og gjøre oss sterke i den, så at vi stikk imot våre følelser tar imot Ordet og støtter vårt hjerte og vår samvittighet til Krisus. Så fører troen oss ganske stille gjennom synden, døden og helvete, stikk imot all følelse og fornuft. Så får vi siden se vår forløsning - fullkommen se og kjenne det som vi før bare trodde, nemlig at synden, døden og alt ondt virkelig var tatt bort fra oss.

Det er som når en fisker med not. Så lenge fiskene er i noten, merker de ikke annet enn at de er i fritt vann. Men når de kommer på land, kjenner de først at de er fanget. Slik går det også med dem som er fanget i evangeliet - Kristus sammenligner dem jo med en not i Matt. 13, 47. Når evangeliets ord kommer inn i hjertet, fester Ordet hjertet til Kristus og fører det så stille og ubemerket ut av helvete og synden at sjelen ennå ikke kjenner noe annet enn at det fremdeles er i synden og døden. Da oppstår en strid, så følelsen kjemper mot troen og troen mot følelsen, og jo mer troen vokser, desto mer forsvinner følelsen og omvendt. Synden kleber ennå ved oss, slik som hovmot, gjerrighet, vrede o.l., men bare for å drive oss til troen, så at den skal vokse for hver dag.» Så langt Luther. Det var det samme Jesus sa til Tomas: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, men dog tror» (Joh. 20, 29).

Andre har andre vanskeligheter. De sier: jeg tror nok at mine synder er forlatt. Men jeg er ikke som jeg burde i mitt daglige liv. Og dette gjør at jeg ikke kan tro at jeg står i nåde hos Gud.

Til det er å si at det er en stor villfarelse å tro at det bare er i den første, grunnleggende omvendelse at en får forlatelse for synden, men at man siden skal leve så syndefritt og rent at man ved dette skal beholde Guds vennskap. Nei, også de ærlige kristne og de største helgener har daglig hatt bruk for syndenes forlatelse. Derfor lærte de også be i Fadervår om syndenes forlatelse, fordi de daglig virkelig hadde synd. For sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv (1. Joh. 1, 8).

Men likså sikkert er det at vi i Kristus har en fullkommen rettferdighet, som ikke bare dekker over de synder som er overvunnet, men også dem som henger ved oss nå, altså nettopp det som mangler oss i vårt daglige liv. Vi har allerede for Gud den rettferdighet som loven fordrer. Således er nettopp manglene i ditt liv den synd som du har daglig forlatelse for.

Så vil kanskje noen si: Etter dette behøver vi ikke å leve kristelig, overvinne og avlegge synden, da vi har begynt å tro på Kristus -  tro at han kunne vinne den rettferdighet som loven ikke kunne frembringe. Nei, vi skal ikke leve kristelig for å vinne eller beholde nåden hos Gud. Det ville være å fornekte Kristi fortjeneste og berøve den sin ære. Derfor sier jo Paulus: «Jeg akter ikke Guds nåde for intet, for får vi rettferdighet ved loven, da er jo Kristus død forgjeves.»

Nei, det er noe annet som driver oss til å leve kristelig, nemlig at vi må og vil så gjerne gjøre det, av kjærlighet og takknemlighet over den ubegripelig store nåde. Som Kristus sa: «Den som elsker meg, holder mitt ord.»

Med andre ord: Det er to ting i en kristens liv som må holdes ut fra hverandre: Det ene er hans liv -- med tanker, ord og gjerninger. Her kan han ikke være streng nok i å ville være det han bør være etter Guds lov. Det andre er hans nådestand hos Gud. Her kan han aldri nok forakte sine egne gjerninger og fortjenester og opphøye Kristus. Han kan aldri se nok bort fra seg selv.

Når det gjelder vårt liv, skal vi være engstelige og nøyeregnende, men her er vi som regel sikre og lettsindige. Men når det gjelder å tro nåden hos Gud skal vi være frie og trygge på Kristi fortjeneste. Men da er vi som regel altfor bundet og redde. Dette går også fram av 1. Joh. 2, 1: «Mine barn, dette skriver jeg til eder forat I ikke skal synde,» - dette gjelder vårt liv. «Men dersom noen synder, har vi en talsmann hos Faderen,» -- dette gjelder troen.

(Afsnit fra VEILEDNING TIL FRED Lunde Forlag 1968 af C.O.Rosenius - Shafan 11-06-22)