Dette
siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16
«Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tak ikke imot ham. Men alle dem som tak imot ham, dem gav han ret! til å bli Guds barn, de som tror på hans navn, de er ikke født av blod, heller ikke av kjeds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.» Joh 1:9-13
Den største kjærlighet som verden noen gang har sett, ble åpenbart på Golgata. Der hang Guds enbårne Sønn - som menneskehetens stedfortreder under Guds vrede og dom. Han måtte smake den straff som lå på oss alle etter syndefallet.
I majestetiske ordelag - under Guds inspirasjon - forteller apostelen Johannes om det som skjedde da Jesus kom til vår jord som verdens frelser:
Det er bare Jesus som kan gi menneskene lys og liv. Han opplyser hvert menneske slik at det først får se sannheten om seg selv, og dernest kan se Jesus som det sanne lys. Intet menneske er skjult for hans åsyn, eller kan gjemme seg for ham. Han opplyser hvert menneske. Nå var dette sanne lys i ferd med å komme til verden. Tidens fylde var kommet. Det som Gud hadde forutsagt gjennom sine profeter, var i ferd med å skje. Jesus skulle begynne sin offisielle gjerning her på jorden. Løftet om Messias gikk i oppfyllelse.
Han var allerede nå i verden, den verden som han selv hadde skapt. Men verden gjenkjente ham ikke. Så forblindet var mennesket blitt etter syndefallet. Tenk om et barn skulle glemme sine foreldre! Det synes vi måtte være forferdelig. Men her står det om hele menneskeheten, at den ikke var i stand til å kjenne sin skaper igjen. Vi har ikke forutsetning for å skjønne hva det må ha smertet ham.
Når det står at han var «i» verden, betyr ikke det at han var «av» verden. Guds Sønn, den reine og syndfrie, kom ned fra himmelen og til vår ureine og syndefulle jord. Det svimler for vår tanke.
Allerede før Jesus ble menneske, hadde han bodd og virket blant sitt folk. Klippen som fulgte Israelsfolket under vandringen i ørkenen, var Kristus. Han hadde gitt seg til kjenne for dem gjennom Moses. Flere ganger hadde han åpenbart seg gjennom tegn og under. Men da han kom til sitt eiendomsfolk, var de ikke i stand til å gjenkjenne ham, eller å ta imot ham.
Profeten Jesajas ord gikk i oppfyllelse: «Hør dere himler, og lytt til, du jord! For Herren taler: Barn har jeg oppfødd og fostret, men de har satt seg opp imot meg. En okse kjenner sin eier, og et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ingen ting, mitt folk har ikke forstått noe» ( Jes 1:2-3).
«Hans egne» betyr nok i første rekke Israel, som Guds utvalgte folk, men kan også oppfattes som skapningen generelt. Uttrykket «hans egne» må ikke forstås i absolutt forstand. Det var «noen» som tok imot ham. Ennå var det en «liten rest» som ventet på «Israels trøst». Det var noen hyrder på marken som måtte se ham ( Luk 2:15-16), og det var noen hedninger fra østerland som oppsøkte ham ( Mat 2: 1-2).
Her er det ikke tale om dem som bare tar imot Jesus som et stort og godt menneske, men alle dem som tok imot ham. Det vil si: de som tror på ham. Bibelen bruker mange uttrykk for å beskrive hva det vil si å tro på Jesus, og høre ham til.
I det følgende gis det en forklaring på hvem disse er. Felles for dem alle, er at de har fått denne rettigheten av Gud. Det bygger ikke på noe hos dem selv, men det er noe de har fått. Ordet «rett» kan oversettes «fullmakt», De har fått en fullmakt til å spise ved kongens bord, slik Mefiboset fikk det av kong David ( 2.Sam 9:7). Som etterkommer av Saul, skulle Mefiboset vært utryddet. Men David forbarmet seg over ham for hans far, Jonatans skyld. Hver den som kommer til tro på Jesus, har fått denne fullmakt for Jesu skyld. Skriften kaller det å få barnekår hos Gud ( Ef 1 :5). Ingen menneskelig makt eller anstrengelse kan skape et Guds barn. Det må skje et under ved Den Hellige Ånd. Bibelen kaller det å bli født på ny.
Å tro på Jesus, er det samme som å tro på hans navn.
Jesu-navnet er det eneste navn som kan frelse. «Han skal kalles Jesus,
for han skal frelse sitt folk fra deres synden» (
Mat 1 :21).
Neste vers beskriver nærmere hva som karakteriserer dem som tror på
ham:
De er født av Gud. Det dreier seg om en ny fødsel, et under av Gud. Denne fødsel skjer ovenfra, uten menneskets medvirkning. Du får del i det ved troen, og ikke ved noen gjerning fra din side. Frelsen mottas uforskyldt av bare nåde. Da blir det ditt det som Gud har gjort for deg i Jesus Kristus.
De er ikke født av blod. Det betyr at du ikke kan påberope deg å være en kristen fordi dine foreldre er det. Her er det ikke automatisk slik at du arver dine foreldres tro. Du kan ikke leve på deres kristendom. Det er ikke av kjøds vilje. Lovgjerninger kan ikke frelse deg. Det hjelper ikke hvor fint og pyntelig du lever. Lovens vei er utelukket. Det er bare en som har oppfylt loven, og det er Jesus.
Det er heller ikke av manns vilje. Du kan ikke av deg selv bestemme deg for å bli en kristen. Verken en viljesbeslutning, eller en følelsesmessig opplevelse, kan gjøre deg til en kristen. Patriarken Jakob prøvde lenge å vinne Gud ved å bruke egne krefter. Men Herrens engel måtte sette ham ut av spill ved å slå hans hofteskål ut av ledd. Da ble han en hjelpeløs tigger som gråt og ba om nåde ( Hos 12: 4-5): «I mors liv holdt han sin bror i hælen, og i sin manndoms kraft kjempet han med Gud. Han kjempet med engelen og vant, han gråt og ba om nåde».
Når alt håp om frelse er ute, og alle menneskelige påfunn og anstrengelser er forgjeves, og Den Hellige Ånd får slippe til med sin opplysning og sin dragende makt, blir det en hjertesak å bli en kristen. Er du en av dem? Da må du bli frelst.
Hører du? Jesus tok bolig iblant oss. Måtte hans store kjærlighet mot oss syndere bli åpenbart for ditt hjerte: Han kom for å frelse deg.
(Fra Lov og Evangelium nr. 10-2012 - Norsk Luthersk Lekmannsmisjon - Shafan 11-12-12)
Bibeltekster er
hentet fra den autoriserede
oversættelse,