” – Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels barn” (2 M 25,22). 

Gud har bare en plass han vil tale med oss mennesker. Det er ved nådestolen. Nådestolen var lokket på paktens ark. Den stod først i Det aller helligste i tabernaklet, og senere i templet. 

Arken var laget av akasietre og var trukket av rent gull, både utvendig og innvendig. På nådestolen sto to kjeruber med løftede vinger. Ansiktene var vendt mot hverandre og på samme tid vendt mot nådestolen. 

Ypperstepresten gikk inn i Det aller helligste en gang i året, på den store forsoningsdagen (3 M 16, 1-34; 23,26-32. 4 M 29,7-11). Han var kledd i hvite linklær. Det hvite er symbol på forsoningsverket. 

Mens skyen, som var et synlig tegn på Guds nærvær, dekket området mellom kjerubene og over dem, gikk ypperstepresten inn med blodet fra oksen og blodet fra bukken og strøk det mellom kjerubene på nådestolen. 

Mens ypperstepresten foretok ofringen i Det aller helligste stod folket utenfor. Men de visste at ypperstepresten i sin kledning hadde navnene på Israel tolv stammer på to onyks steiner på skuldrene, seks på hver stein. På kledningen hadde han også brystskjoldet som var foldet sammen og utgjorde en slags mappe. På utsiden av den var det tolv edelsteiner i fire rader med tre navn i hver rad, hvor Israels tolv stammer var inngravert på. Ypperstepresten representerte følgelig alle stammene da han bekjente folkets synder og strøk offerblodet på nådestolen. Derfor visste folket at ypperstepresten gjorde dette ikke bare for seg selv og sine, men for alle sammen. 

Denne ofringen viste fram over til den dagen da det grunnleggende og sanne offer ble brakt for alle menneskers synder. Da var Jesus både yppersteprest og offerlam. Han bar våre synder på sitt legeme opp på treet, som apostelen Peter sier (1 Pet 2,24). Det vil si at han bar seg selv fram som et offer for alle mennesker. Nådestolen var Golgata kors. Apostelen Paulus sier: ”Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort” (Rom 3,25). 

I den gamle pakt måtte dyr, okse og bukk, late livet og dø i stedet for folket, en stedfortredende død. Men da Jesus Kristus kom gikk han ikke inn i helligdommen med blod av bukker og kalver, ”men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning (Heb 9,12). 

Jesus ”led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle” (Heb 2,9). Jesus bar all verdens synd på sitt legeme og døde for hele menneskeheten. Han er vår stedfortreder. Jesus, den andre person i treenigheten, som alt er skapt ved og til, og som holder alt oppe, kom i tidens fylde til jord og ble kjød, Gudmenneske. Han er sann Gud og sant menneske i en person. Da menneskehetens representant, Adam sviktet og falt, falt hele menneskeslekten i synd. Derfor måtte Gud Fader la sin Sønn stige ned til jord og bli menneske, den siste Adam. Han var menneskeslektens representant og sonet og døde en synders dø, men han var også Gud slik at forsoningen kunne ha sin virkning overfor hele menneskeslekten, fra Adam til det siste menneske som lever og ånder på jord. 

Derfor kan vi si at han gjorde det for oss alle. Han sonet vår synd og betalte vår gjeld. Dette gjorde han på Golgata kors som er nådestolen hvor vi kan møte han. Der taler han til oss gjennom sitt hellige ord, Den Hellige Skrift. 

Det er bare ved nådestolen, Golgata, vi finner en forsonet og nådig Gud. Noen forsøker å møte han andre steder som for eksempel i universet, det skapte, i historien eller på andre steder. Det er rett nok at det skapte vitner om en skaper som står bak alle ting, og historien vitner om en Gud som leder historiens gang (se Apg 17,25-30), men ingen kan møte en nådig Gud utenfor Guds Sønn. Nei, en nådig Gud finner vi bare ved nådestolen, Golgata. Alle andre steder møter vi bare en hellig og vred Gud (se Rom 1,18 ff.). Bare i Jesus Kristus møter vi en nådig og kjærlig Gud som fraregner oss våre synder og misgjerninger, og som tilregner oss Jesu Kristi rettferdighet. 

Apostelen Paulus sier: ”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve” (Rom 1,16-17). 

Bare den botferdige synder som får møte Gud i evangeliet, finner en nådig Gud, blir rettferdiggjort og gjenfødt til et nytt liv og skal i evigheten lang prise det slaktede Lammet ved Lammets bryllups måltid.

”Lammet, ja, Lammet dets vunder og sår, 
Æren og prisen i evighet får! 
Amen, halleluja! Amen”. 
(Fredrik Boye 1750. Nr 904 v. 4 i Sangboken).