”Men skulle engang blive kold 
min kjærlighet til deg, 
da minn meg om Getsemane 
og om din sved for meg!” 

Under et besøk i Getsemanehagen i Jerusalem i 1866 skrev Edward Payson Hammond denne vakre sangen: ”Hin time i Getsemane”. Den munner ut i bønnen som er sitert ovenfor. Ikke få har gjort denne bønnen til sin. 

Getsemane har risset historien sin inn de fleste troendes hjerter, vil jeg tro. Når en gjester Jerusalem, hører et besøk i Getsemane med. 

Ved to avgjørende begivenheter får to av de mest ruvende skikkelsene i den bibelske historie beskjed om å dra skoene av føttene sine. Det var Moses og Josva. I Herrens nærhet oppholdt de seg på hellig grunn. (2 M 3,5; Jos 5,15). 

Slik er det også når vi nærmer oss Getsemanehagen. Mange opplever det svært sterkt å være på det stedet hvor Jesus kjempet sin harde kamp. Likevel er det enda større å bli ledet inn i denne hagen gjennom Bibelens mektige vitnesbyrd. 

Getsemanehagen var et kjært sted for Jesus. Denne hagen lå ved Oljebergets fot. Her lå oljepressen som kunne betjene den rike høsten av oliven fra Oljeberget. Getsemane betyr oljepresse. 

Her kom Jesus ofte sammen med disiplene sine for å be. Når kveldsmørkets stillhet la seg, og arbeidet ved olivenpressen opphørte, gav det rom for stillhet og bønn. Oljen var en nødvendig del av folkets liv. Derfor gav Gud beskjed om at de måtte plante oliventrær over hele landet.( 5 M 28,40). Like nødvendig er bønnen i Guds barns liv. Disiplene opplevde en himmelsk luftning når Jesus ba til sin himmelske far og pleide det fortrolige samfunn med ham.

”Da Jesus hadde talt dette, gikk han ut sammen med disiplene sine over bekken Kedron. Der var det en hage, og i den gikk han og disiplene hans inn. Men også Judas, som forrådte ham, kjente stedet, for Jesus kom ofte sammen med disiplene sine der.” (Joh 18,1-2). 

Men denne dagen i påskeuken skilte seg markant ut fra alle tidligere samvær. I kveldsmørket kostet det Jesus mye å gå denne kjente veien over Kedron og inn i hagen. Flere ganger stanset han underveis for å forberede disiplene sine på det som ventet både dem og ham. 

Tunge og avslørende ord kom fra Jesu munn: ”I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg … Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal bli spredt.” (Mat 26,31). Peter måtte høre: ”I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger”.( Mat 26,34. Hele disippelflokken skulle ristes i sollet til djevelen. Han ville bruke makten sin til å sikte dem. (Luk 22,31). Jesus karakteriserer denne avgjørende natten som Jesu fienders time og mørkets makt. (22:53). 

Et stort og hellig alvor preger Jesus når han går inn i hagen. Han ber åtte av disiplene sette seg ned straks innenfor. Selv fortsetter noen lengre inn i hagen. Peter, Jakob og Johannes følger ham enda et stykke. Jesus er preget av stundens alvor. Slik hadde de aldri sett Mesteren før. Tidligere hadde de opplevd ham som alle situasjoners herre. Han triumferte over dem som søkte å ødelegge ham, brøt satans og dødens lenker og hjalp i de mest umulige situasjoner. Men hva så de nå? 

”… sorg og angst kom over ham”. (Mat 26,37). 
”Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg”. (Mat 26,38) 
”… angst og forferdelse kom over ham”. (Mark 14,33). 
Det var begynnelsen på Jesu lidelses smertefulle vei. I Getsemane ble oliven knust for å gi helse, lys og liv. Selv gikk Jesus inn i sitt Getsemane for å bli knust for oss, for å gi frelse, lys, liv, håp og en evig framtid

”Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.”(Jes 53,5). 

Skriften skildrer ham der han forlater sine nærmeste disipler. Lengselsfullt ber han om deres støtte i bønnen. Han trengte dem så inderlig. ”Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast”. (Luk 22,41). Det er kjærlighetens dypeste bånd og tilhørighet. 

De forskjellige evangelistene bruker litt forskjellige ord for å beskrive hvordan denne bønnekampen til Jesus artet seg. 
”… der falt han på kne…” (Luk 22,41) 
”… falt på sitt ansikt og ba” (Mat 26,39)
”… falt til jorden”. (Mark 14,35) 

Jesu bønnekamp i Getsemane har tre faser og kampen intensiveres til den når sitt klimaks og avgjørelsen ble tatt. 

Skriften forteller om flere slike tre-fasede bønnekamper. Profeten Elia ba tre ganger og ropte til Herren for enkens sønn om at sjelen måtte vende tilbake til barnet, før seieren var vunnet. (1 Kong 17,21). 

Profeten Daniel bøyde kne og ba tre ganger om dagen fra sitt åpne vindu mot Jerusalem. (Dan 6,11og 14). Paulus hadde en trefoldig bønnekamp med Gud. Han ville så gjerne bli kvitt denne satans engel som han mente var en stor hemsko i hans tjeneste. Men Herren så på dette på en annen måte. (2 Kor 12,7-10). 

Ikke minst står disse tre bønnekampene til Jesus i nær kontakt med Peter. Hans fornektelse hadde også tre faser. Jesus forbereder Peter: 
”Simon, Simon, se Satan krevde å få dere i sin vold for å sikte dere som hvete, men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte.” (Luk 22,31-32). 

Vi forstår at denne kampen i den mørke Getsemanehagen denne natten ikke i egentlig forstand gjaldt ham selv. Han kjempet for sine og han kjempet som stedfortreder. Det var som Frelser, verdens Frelser, at han kjempet den blodigste bønnekamp som er kjempet på denne vår jord. 

Jesu bønnekamp 

Sentralt i alle de tre fasene av bønnekampen stod ”kalken”, det begeret som ble rakt ham. Det står ikke direkte hva det inneholdt, men at det var et beger fylt med lidelse, synes klart.

Etter Guds ord kan et beger inneholde både løfter og trusler, velsignelser og forbannelser. (Sal 11,6; 75,9; 116,13; Jer 16,7; 1 Kor 10,16). Den voldsomme kamp Jesus kjempet i møte med dette beger, forteller oss at framfor ham lå dyp smerte og en grusom fornedrelse. Hva dette innebar, forferdet ham. 

Var det ”denne kalken” Jesus drakk i Getsemane? Muligens smakte han på den, men det synes som kalken var noe som ble rakt ham i Getsemane. Da Jesus reiser seg fra bønnen og møter forræderen Judas sammen med vaktstyrken og yppersteprestenes tjenere, sier han til Peter: ”Stikk sverdet i sliren! Skulle jeg ikke drikke den kalk Faderen har gitt meg?” (Joh 18,11)

Hva møtte Jesus i Getsemane? 

Jesu bønn i Getsemane var en dødskamp

Nærmere døden hadde ikke Jesus vært. Det var den første smaken av døden. (Heb 2,9). Dødens alvor viste seg usminket for ham. Hele verdens syndeskyld, straff og pine ble lagt på hans skuldre. For ham var synden noe han hadde sett, både årsak og virkning, men nå fikk han kjenne på kroppen syndens avskyelighet i hele sin bredde, tyngde og lengde. En usminket urenhet møtte Guds rene Sønn. Syndens avskyelighet i hele sin gru overveldet ham. Intet ble holdt tilbake. Han opplevde å bli gjort til synd for oss. (2 Kor 5,21). 

Hva dette betydde for Jesus, kan ikke måles av oss. Noen uttrykk lar oss ane det. 

”fordi han uttømte sin sjel til døden” (Jes 53,12) ”men uttømte seg selv …” Fil 2,7. Kampen var så intens at hans legeme beveget seg på kanten av døden. 

”Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden”. (Luk 22,44). 

Getsemane hadde både en legemlig og en åndelig side. Det var en mobilisering fra mørkets rike. Anklagene fra djevelen var brennende. Han kunne skildre hvor nytteløs hans oppgave var. I likhet med hans disipler ville storparten av menneskeslekten svikte ham. De ville ikke ære ham for hans lidelse og store offer. Intet ord har en mer ødeleggende virkning som ”forgjeves”. 

Underet i Jesu bønnekamp

Midt under Jesu intense kamp i Getsemane glemte han ikke sine egne disipler. De lå tungt på hans hjerte. Etter hver fase i bønnekampen vendte han tilbake til dem, men de gav ham ingen støtte. De sov og hvilte seg. Kampen måtte han kjempe alene. Med det var for deres skyld han led. Hans fulltonende ja til lidelsen var for å frelse dem. 

Frelsesoffiseren Hjalmar Hansen kom nær inn på Jesu hjerte da han skrev: 

”Han glemte seg selv midt i døden, 
han glemte sin tornfulle vei. 
Han så kun på menneskenøden - 
Å tenk, det var allting for meg! 

Hva var innholdet i kalken? 

Siden det ikke står uttrykkelig, er det umulig å si det helt bestemt. Likevel må vi ta en avgrensing. Det betydde ikke at Jesus ba om å slippe å frelse oss. Mye tyder på det motsatte. Bønnen gjaldt ikke å få gå utenom Golgata, men å nå fram til Golgata, til døden på forbannelsens tre som var bestemt for ham. Det var en grufull tid som lå fram for Jesus. Kampen i Getsemane hadde tømt han for legemlige krefter, og han så for seg veien fram til Golgata. Ville han makte å gå denne tunge veien, uttømt for krefter, like til Golgata? Var det en kortere vei? Markus får fram noe av dette når han skriver: 

”… falt til jorden og ba at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig. Og han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil!” (Mark 14,35-36) 

Timen her samsvarer med begeret. Det er ikke en klokketime, men et bestemt tidsintervall hvor avgjørende hendelser skjer. 

På flere måter får Guds ord fram at Jesus så fram til å fullføre vår frelse. 

”Men en dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført!” (Luk 12,50) 

Jesu dåp er her ikke en vanndåp, men en lidelsesdåp. Den omslutter og dekker ham på alle kanter.

”Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time”. (Joh 12,27. Se og Joh 4,34). 

Jesu hjerte var fylt av frelsesomsorg for sine og for alle mennesker. Mon ikke Paul Gerhard treffer det godt når han sier: 

”Til offerstedet står hans hu, han sier: 
Villig skal jeg nu for Adamsætten stride. 
Når alle piner vises frem, han svarer: 
Gjerne, hvert et lem er rede til å lide.” 

Jesus ble bønnhørt

Jesu bønnekamp i Getsemane ble kronet med seier. Den fikk sin aksept i himmelen, et fulltonende ja. Faderen selv gav Sønnen sin bekreftelse. Hebreerbrevets forfatter gir oss vitnesbyrd om dette. 

”Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt”. (Heb 5,7) 

Å bli bønnhørt er et stort aktivum. Det er stor grunn til å glede seg når Herren hører og bønnhører oss ved å fri oss ut fra vår nød, løser våre problemer og gir oss det vi trenger.

Likevel kan ingen ting sammenlignes med å bli bønnhørt for sin gudsfrykt. Det ble Jesus i Getsemanehagen. Der tok han et steg opp og la hele saken i Guds hånd og ba om nåde til å være tålmodig, holde ut i lidelsen uansett hva det skulle koste, bare det ville føre fram til seier. Jesus ba: ”Men ikke som jeg vil, bare som du vil!” (Mark 14,36).

Å sette sin egen vilje under Guds vilje, er alltid veien til den seieren som himmelen kan velsigne. Det gjaldt i Getsemane. Og det gjelder oss. Gud vilje er vårt høyeste gode. Når den får være bestemmende, blir det alltid seier.