”Gjennom trengsel og dom ble han revet bort. Men hvem i hans samtid aktet på det? Han ble utryddet av de levendes land, måtte dø for sitt folks overtredelser.” Jes 53,8. 

Det var ingen tilfeldighet at Jesus gikk den tunge vei til Golgata, til lidelse og død og grav. 

Alt fra første dag visste Adam og Eva at syndens lønn var døden. Da Satan kom og fristet dem, fortalte kvinnen: ”Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen. Bare om frukten på det treet som står midt i hagen har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø” 1 Mos 3,2-3. 

Frykten for døden er et kjent fenomen både mellom jøder og hedninger. Guds ord taler om mennesker som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv (Heb 2,15). Misjonærer både i Asia og Afrika kan fortelle om hedninger som gikk inn i evigheten med et skrik fordi de ikke visste hva som ville møte dem bak død og grav. 

Guds ord taler om dommens dag da alle skal stå for Gud og dømmes etter det som står skrevet i bøkene. (Åp 20,11 ff og Mat 25,31 ff). 
Guds ord taler om den legemlige død, den åndelige død og den evige død. 

Den legemlige død skjer når sjel og legeme blir skilt og legemet blir lagt i grav til oppstandelsens morgen. 

Den åndelige død har vi alle arvet fra syndefallets dag. Det er å være uten samfunn med Gud vår skaper. Døden trengte igjennom til alle mennesker, fordi de alle syndet (Rom 5,12).

Den evige død er fortapelsen, den evige adskillelse fra Gud og Guds rike. Du husker sikkert fortellingen om den rike mann og Lasarus. 

Som stedfortreder – han som Gud satte i vårt sted – måtte Jesus bære synden (Joh 1,29) og syndens straff som er døden. Jesus måtte dø. Som stedfortreder måtte Jesus dø. Han som er liv og lys. Han som er Guds egen sønn, måtte smake døden i vårt sted. 

Guds ord sier at han ble lydig til døden, ja, korsets død (Fil 2,8). 

Tanke og forstand står stille. Den reine dør for den ureine, Guds sønn, sann Gud fra evighet, ble en av oss og døde i vårt sted og for våre synder. 

Ufattelige kjærlighet som drog deg til vår jammer ned, sier sangeren med rette. 
Og da er vi frie – skyldfrie, for Jesus døde vår død, tok vår dom og straff. 

”De engang avhandlede saker, 
man atter for dommen ei drager, 
ei heller i Skriften befales 
at gjelden to ganger betales”. 

Det gjelder også deg og din synd. 
Jesus måtte dø for å sone vår synd og slå Satan, bryte hans velde (Heb 2,14-15).

(Fra ”Perleskrinet”. Lunde forlag)

Takk, du store seierherre,
takk, du livets himmelhelt,
som ei døden kunne sperre
i det helvedmørke telt!
Takk fordi at opp du stod
og fikk døden under fot!
Ingen tunge kan den glede
med tilbørlig lovsang kvede.

Sangboken 677, v. 2