Luk 23,32-43 Ved Jesu kors finner man både Jesu venner og Jesu fiender. Der er hans venner, som i likhet med Paulus bekjenner: ”Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! …” (Gal 6,14). Men der finnes også hans fiender, som i likhet med yppersteprester, skriftlærde og soldater direkte eller indirekte håner Frelseren på det midterste korset på Golgata. (Mat 27,41-44).
Jesu kors utgjør også i dag den store skillelinjen i menneskeheten. Overfor Jesus og hans forsoningsverk på Golgata kan ingen innta et nøytralt standpunkt. Jesus sier. ”Den som ikke er med meg, er mot meg” (Mat 12,30). Det finnes altså ingen mellomposisjon. Bare et enten eller. Med eller imot. Hvor finnes du, kjære leser?
Ved Jesu kors møter vi både nåde og nød. Det illustreres på en særskilt måte gjennom de to forbryterne, som korsfestes på hver sin side av Jesus. Begge forbryterne hadde grove synder på samvittigheten. De var grepet og dømt til døden. Nå skulle straffen utføres. Hvilken nød på Golgata! To dødsdømte syndere. Men disse synderne var ikke alene. Man kan si at de står som bilder på hele menneskeheten. Det innebærer at røvernes nød er din og min nød! For ”det er ikke noe menneske som ikke synder” (2 Krøn 6,36). Og det er ikke bare spørsmål om en eller annen bagatellmessig sak, et mistak som egentlig er ubetydelig, noe som Gud ikke behøver å ta det så nøye med. Nei, ”Men Skriften har innesluttet alt under synd” (Gal 3,22). Hjertets dype syndeforderv, som er en følge av syndefallet i Edens hage, gjør at vi alle er dødsdømte forbrytere overfor Gud. Vi er verd å bli rammet av Guds vrede.
Røvernes nød på Golgatahøyden er din og min nød! Golgata var en henrettelsesplass. Nødens og dødens plass. Om det bare hadde vært de to forbryternes kors skulle sluttfacit ha blitt et eneste: Evig nød, evig død. Evig håpløshet i helvete.
Men, Gud være takk, det var et tredje kors på Golgata: Jesu kors i midten. Det taler om nåde midt i nødens sammenheng. I sin kjærlighet sendte Gud sin Sønn til den dødsdømte menneskeslekten. Og han var ”full av nåde og sannhet” (Joh 1,14). Han kom for å frelse fra Guds vrede, som hvilte over oss alle for syndens skyld.
Jesus, den hellige og rene, betalte en høy pris for å frelse fortapte syndere. Han gikk nemlig inn under alle forbryteres nød. ”Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss” (2 Kor 5,21).
Og nettopp fordi Jesus i sin kropp bar hele menneskeslektens syndenød og syndeskyld måtte han straffes med døden.( Rom 6,23).
Den store nøden, våre synder, førte Jesus til korset. Han tok straffen for at vi skulle gå fri. Han ble en forbannelse for å kunne gi oss velsignelse.
Ser du nøden på Golgata? Ser du hvordan den rammet Jesus? Gud skånte ikke sin egen Sønn, fordi han ville skåne deg og meg!
Dermed blir Jesu kors nådens praktfulle plass, for oss. Frelseren tok nøden, for å gi oss nåden!
I dag er det store spørsmålet: Lever du under nåden? Hører du til korsets venner, som ikke vil ”vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.” (1 Kor 2,2). Er dette din eneste frelsesgrunn?
Ved Jesu kors på Golgata strømmer Guds nåde. Der møter Gud syndere med en åpen favn, for forsoningsblodets skyld. Men ved Jesu kors blir det samtidig så tydelig at menneskeheten deles. De to røverne illustrerer hvordan mennesker enten tar imot nåden eller forkaster den. ”For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker” leser vi i (Tit 2,11). Men dette innebærer ikke at alle blir frelst. Frelsen er til for alle, den er vunnet. Den er vunnet for alle. Men det hjelper ikke om man ikke vil ta imot gaven.
Den ene forbryteren ble klar over sin tilstand. Han bekjenner ”Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger.” Og nøden drev ham til nåden, til Jesus: ”Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike.” Denne enkle bønnen viser at den hellige Ånd hadde virket troen i hans hjerte. Troens kjennetegn er nettopp at den vender seg til Jesus i all nød. Jesus gir et forunderlig svar: ”I dag skal du være med meg i Paradis!” Dermed viser han at det bare er nådens vei som leder til himmelen. Alle andre veier er stengt.
Måtte vi alle slå lag med den botferdige røveren, å gå til Jesus i vår nød. Da har også vi løfte om evig liv i det himmelske paradiset!
Den ubotferdige røverens skjebne er det mest tragiske man kan tenke seg. Han endte i den evige døden selv om han var så nær nåden. Skriftens korte skildring av denne røvers siste timer står som et advarende eksempel. Nåden kan forkastes og nådetiden forspilles.
Måtte Gud hjelpe oss alle til å følge Paulus sitt gode eksempel når han sier: ”Jeg forkaster ikke Guds nåde” Gal 2,21. Den som ikke forkaster Guds nåde, men i stedet tar sin tilflukt til den, er salig.
På Golgata møter vi både nåden og nøden. Begge forbryterne var i stor nød. De hadde begge syndet og blitt dømt. Likevel ble avslutningen så ulik. For den ene gikk veien oppad, til paradiset. For den andre gikk veien til fortapelsen.
Et bilde på dette finner vi i Det gamle testamentet i det som hendte med den øverste munnskjenken og den øverste bakeren ved Faraos hoff. (1 M 40). Begge havnet i fengsel og hadde sine drømmer. Gud lot Josef tyde drømmene. Tydningen viste at den ene skulle bli opphøyd og den andre fornedret. Da de forlot fengselet, gikk de til hver sin side. En til liv og en til død.
Slik var det også med de to forbryterne på Golgata. Den ene gikk fra korset til himmelen. Den andre gikk fra korset til helvetet.
Hvor går du hen når din livstid er ute?