To av Jesu disipler gikk med sorgtunge skritt og med senkede blikk på veien hjem til Emmaus. På veien kom Jesus og gikk sammen med dem, men de kjente ham ikke. De store forventningene de hadde til Jesus, var brutt i stykker. Dette gav de tydelig uttrykk for i samtalen med ham de trodde var en fremmed. 

Men der på veien fikk de en mektig innføring i det profetiske ord. lkke minst fikk de se de siste dagenes begivenheter i et nytt lys. Han sa til dem: 
“Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham.” Luk 24,25-27. 

En forunderlig bibeltime langs en landevei. Virkningen uteble ikke. Hjertene deres begynte å brenne. Ordets lys og varme berørte dem på en mektig måte. Nå er denne bibeltimen enestående fordi det var Jesus selv som holdt den. Han hadde både virket i dem som skrev ned det profetiske ord, og han åpenbarer hva han selv har inspirert til. Han er Ordets Herre.

Men det gir også oss rett til å granske i hans ord etter de profetier som taler om hans lidelse og død. Disse profetiene er gitt oss på noe forskjellig måte. Noen er gitt gjennom forbilder. Her står påskefeiringen i forbindelse med utgangen av Egypt i en særstilling. Videre møter vi personligheter i Det gamle testamentet som er vitnesbyrd om Jesus og hans lidelse. De peker ut over sin egen historie. Her taler Josef til oss på en særlig måte. Vi finner forbilder på Jesu lidelse og død i offertjenesten knyttet til tabemaklet og templet. 

I denne sammenhengen skal vi ikke gå inn på forbildene på Jesu lidelse og død, men se på de mer direkte utsagn om hva som skulle skje i forbindelse med Jesu lidelse, død og oppstandelse. Jesus hadde i lengre tid talt med sine disipler om sin lidelse og død og oppstandelse, men de syntes i liten grad å ha fattet hva han talte med dem om. 
“Fra den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at han måtte dra opp til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle oppstå på den tredje dag." Matt 16,21-22. 

På Palmesøndagen 

trer Jesus inn i den siste fasen av sin gjerning på jord. Han skal fullføre sin oppgave og dø for våre synder. Det som skjer på denne dagen, har profeten Sakarias talt om noen hundre år i forveien. Med profetisk innsikt skildrer han inntoget til Messias i Jerusalem. Han omtaler både folkets hyllest og taler klart om hvordan denne frelseskongen gjør sin entre i Jerusalem. 
“Rop med fryd, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge* kommer til deg. Rettferdig er han og full av frelse, saktmodig er han og rir på et esel, på den unge eselfolen.” Sak 9,9. 

Dette gikk i bokstavelig oppfyllelse da Jesus red inn i Jerusalem på Palmesøndag. 
“Men dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som var sagt ved profeten: Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig, ridende på et esel - på trelldyrets fole. Disiplene gikk da av sted og gjorde som Jesus hadde pålagt dem. De hentet eslet og folen, og la kappene sine på dem, og han satte seg på dem. Mange i den store folkemengden bredte kappene sine ut på veien, andre hogg grener av trærne og strødde på veien. Folkemengden som gikk foran og de som fulgte etter; ropte og sa: Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!" Matt 21,4-9. 9 

Judas forråder Jesus 

Jesus gjør det tidlig kjent i sin virksomhet at en av disiplene skal forråde ham. Når han kunne gjøre det, var det fordi også profeten Sakarias hadde fått åpenbart dette i forbindelse med at Messias skulle komme. Han skulle bli forrådt av en av sine egne. Muligens hørte Judas også til hans egen stamme, Juda, men det har vi ikke noe utsagn om. Det var Juda som solgte Josef til midianittene for at de skulle sørge for hans død, så de slapp. 1 Mos 37,26-28. 

Hos Sakarias blir Herrens store gjerning for dem lagt ut til bedømmelse, og de verdsetter den ikke mer enn det en slave var verd. Verdsettingen deres blir forkastet. Slik blir denne handling et forbilde og en profeti om den ringe verdsettelse av Jesus. Guds ord forutsier på denne måten hva som skal skje med Jesus. 
“Deretter sa jeg til dem: Om dere så synes, så gi meg min lønn, men hvis ikke, så la det være! Så veide de opp til meg min lønn, tretti sølvpenger. Da sa Herren til meg: Kast dem bort til pottemakeren, den herlige pris som jeg er aktet verd av dem! Og jeg tok de tretti sølvpengene og kastet dem inn iHerrens hus til pottemakeren.” Sak 11,12-13. 

Tretti sølvpenger var prisen for en voksen slave. Unge mennesker stod i 20 sølvpenger. Det var derfor midianittene ikke betalte mer enn 20 for Josef, som også her er et forbilde på Jesus. Hvordan kunne Sakarias flere hundre år tidligere tale om prisen som skulle betales for å forråde Jesus? Og hvordan visste han at disse pengene skulle bli kastet inn til pottemakeren? Ja, hvorledes kunne han vite at Judas ville kaste pengene fra seg og yppersteprestene ville bruke dem til innkjøp av åkeren til pottemakeren? 

Sakarias visste det ikke, men han stod i den allvitende Guds råd. Han som åpenbarer sine hemmeligheter for sine tjenere. 

Oppfyllelsen av denne profeti er gitt oss slik: 
“Da gikk en av de tolv, han som hette Judas Iskariot, til yppersteprestene. Og han sa: Hva vil dere gi meg for at jeg skal utlevere ham til dere? De veide da opp tretti sølvpenger til ham. Fra da av søkte han anledning til åforråde ham.” Matt 26,14-16. 

”Da Judas, som forrådte ham, så at Jesus var blitt domfelt, angret han. Han kom tilbake til yppersteprestene og de skriftlærde med de tretti sølvpengene, og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod! Men de sa: Hva kommer det oss ved? Det blir din sak. Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte seg. Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten, for det er blodpenger. De rådslo da med hverandre, og kjøpte så pottemakerens åker for pengene, til gravsted for fremmede. Derfor blir denne marken kalt Blodåkeren den dag i dag. Da ble det oppjfi/lt som var talt ved profeten Jeremia, som sier: Og de tok de tretti sølvpengene, den verdsattes verdi, ham som Israels barn lot verdsette, og de gav dem for pottemakerens åker; slik Herren hadde påbudt meg.” Matt 27,3-10. 

Disiplenes flukt 

I Getsemane-hagen hadde Jesus sin avgjørende bønnekamp før lidelsen. Her ble det tydelig at han var alene. Alle hans egne sviktet i den stunden. Profeten så dette 800 år tidligere. 
“Pressekaret har jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var ingen med meg”. Jes 63,3. 

I Getsemane opplevde Jesus at alle hans disipler flyktet. Soldatene og tempelvaktene overveldet dem. Sakarias ser det og taler på Herrens vegne:
“Sverd! Våkn opp mot min hyrde, mot den mann som er min neste! Sier Herren hærskarenes Gud. Slå hyrden, og fårene skal spredes. Og jeg skal igjen ta meg av de små.” Sak 13,7.

Peter gjorde et fortvilet forsøk på å forsvare Jesus da han hogg øret av Malkus som tjente hos ypperstepresten, men Jesus gjør det klart at det er ikke på den måten han skal forsvares. Makt har han nok av. Men i denne situasjon avstår han fra å bruke sin makt. Makten til Jesus er klart uttalt:
“For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier ” Sal 91,11. 

Jesus sier at han kunne be Faderen om mer enn tolv legioner engler. Men da kunne ikke Faderens råd og frelsesvilje bli fullført. Derfor overgir Jesus seg, og disiplene blir forferdet. 

Jesus hadde forberedt sine disipler på dette og sagt:
“Dere skal alle ta anstøt, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden, og fårene skal spredes.” Mark 14,27. 

Det var dette som ble oppfylt da Jesus ble grepet i Getsemane. 
“Men alt dette skjedde for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt. Da forlot alle disiplene ham og flyktet.” Matt 26,56. 

I rettergangen mot Jesus 

blir mange profetord oppfylt. Hos ypperstepresten Kaifas blir Jesus forhørt og han bekjenner sin gjerning. Han er menneskesønnen. Her bekjenner han sammenhengen mellom seg selv og den som Daniel vitner om. Han er den salvede menneskesønnen. 
“Etter de sekstito uker skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer.” Dan 9,29. 

“Og se - en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham. Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham... ” Dan 7,13-14. 

Dette referer Jesus til når han vitner for ypperstepresten og bekjenner hvem han er. De skal være klar over hva de gjør og hvilket ansvar de tar. 
“Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer ” Matt 26,64. 

For Pilatus 

Jesus ble framstilt for Pontius Pilatus, som var den høyeste juridiske øvrighetsperson i Israel. I den sammenheng står han som folkenes representant. På anklagene som blir ført mot ham, svarer han intet. Han skal svare for alt og alle som vår stedfortreder. Dette er i samsvar med profetien om ham. 
“Han ble mishandlet og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn.” Jes 53,7. 

Dette ble oppfylt først i forhøret hos ypperstepresten Kaifas der det står: 
“Da stod ypperstepresten opp og sa til ham: Svarer du ingenting? Hva er det disse vitner imot deg? Men Jesus tidde.” Matt 26,62-63. 

Og videre hos Pilatus:
“Da sier Pilatus til ham: Hører du ikke alt det de vitner imot deg? Men han svarte ham ikke på et eneste ord, så landshøvdingen undret seg.” Matt 27,13-14. 

Under rettsforhøret ble Jesus utsatt for hån og forakt på forskjellig vis. Dette så Jesaia mange hundre år i forveien og vitner: 
“Min rygg bød jeg fram til dem som slo, og mine kinner til dom som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt.” Jes 50,6. 

Dette gikk også i oppfyllelse, først hos ypperstepresten. 
“Da spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttneven. Andre slo ham med stokker.” Matt 26,67. 

Av soldatene til Pilatus fikk han også denne nedverdigende behandlingen. 
“Og de spyttet på ham, tok rørstaven og slo ham i hodet.” Matt 27,30. 

Jesu korsfestelse 

er i seg selv et mektig profetisk vitnesbyrd. Korsfestelse var en henrettelsesmetode som var ukjent for jødene. Dersom noen var skyldig til å dø, var det steining som ble nyttet. Likevel finner vi i Det gamle testamente en rekke utsagn som bare får mening i sammenheng med en korsfestelse. Det var romerne som innførte den i Israel og nyttet den flittig. 

Likevel har vi et utsagn som er nær knyttet opp til korsfestelse, riktignok ikke som henrettelsesmetode, men som et forbannelsens tegn. 
“Når en mann har synd på seg som fortjener døden, og han blir henrettet og deretter hengt på et tre, da skal hans døde kropp ikke bli natten over på treet, men du skal begrave ham samme dag. For forbannet av Gud er den som blir hengt. Og du skal ikke gjøre ditt land urent, det som Herren din Gud gav deg til arv.” 5 Mos 21,22-23. 

Dette er hva som skjer på Golgata-høyden utenfor Jerusalem da Guds Sønn går inn i synderens sted og tar straffen på seg. Guds forbannelse rammet Guds Sønn, og han ropte ut i fortvilelse: 
”Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud. min Gud, hvorfor har du forlatt meg.” Matt 27,46. 

Dette blir igjen bekreftet og understreket i et profetisk utsagn av David i Salme 22,2, hvor vi møter de samme ordene. 

Denne forbannelse var forutsetningen for vår frelse, fordi Jesus var vår stedfortreder under Guds dom. 
“Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.” Gal 3,13. 
“han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet,” 1 Pet 2,24. 

Hvordan kunne de bibelske forfattere omtale korsfestelsen i klare ordelag og virkningen av den uten å ha kjennskap til den slags henrettelsesmiddel? At det kom en tid da jødene var fradømt retten til ä dømme noen til døden. Dermed var det en fremmed statsmakt som representerte hedningene, som utførte dødsdommen slik profetene forut hadde talt. Det er fordi den Gud som de tjente, ser enden fra begynnelsen. 

Jesus ble naglet til korset 

Det var på langt nær alltid at forbryterne ble naglet til korset. Ofte ble de bundet slik at pinen skulle vare lenger. Men med Jesus forholdt det seg slik at profetene hadde talt om dette lenge før den romerske verdensmakt så dagens lys. 
“De har gjennomboret mine hender og mine føtter ” Sal 22,17. 

Det er kong David som ser dette med profetiske øyne. Og Skriften beretter at det var slik Jesus ble henrettet. 

Tomas vitner om dette når han sier:
“Dersom jeg ikke får se naglemerket i hans hender og stikke min finger i naglegapet og legge min hånd i hans side, vil jeg ikke tro.” Joh 20,25 

Da Peter står fram på Pinsedag, så taler han overbevisende om denne siden ved henrettelsen av Jesus. 
“Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender." Apg 2,23. 

Døden på korset blir skildret 

Skriften taler ikke bare om at det skulle skje en korsfestelse, stikk i strid med de lover som ellers gjaldt i Israel. Men i sterke ordelag skildrer den hvilke virkninger korsfestelsen har på den som blir korsfestet. La oss ta for oss noen av disse utsagnene. 
“Men jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk. Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet.” Sal 22,7-8. 
“Min kraft er opptørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer. I dødens støv legger du meg.” Sal 22,16. 
“Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet.” Jes 53,3. 

Og det var nettopp slik reaksjonen var hos dem som korsfestet ham, og dem som var vitne til korsfestelsen. Det skjedde presis slik som profetene hadde sett og uttalt. 
“De som gikk forbi, spottet ham, ristet på hodet og sa: Du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! Frels deg selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset! På samme måte spottet også yppersteprestene ham, sammen med de skriftlærde og de eldste, og sa: Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse! Han er Israels konge, la ham nå stige ned fra korset, så skal vi tro på ham!” Matt 27,39-42. 

For det var bare ved denne henrettelsesmetode at en manns føtter og hender ble gjennomboret. Sårene og det voldsomme presset på hjertet som korsfestelsen innebar, førte til en uutholdelig tørst. Den romerske rettshistorie forteller at mennesker som ble korsfestet, døde av tørst. 

Forbryterne som ble korsfestet sammen med ham 

Jesaia summerer opp det underlige syn han har fått se. Guds Sønn den rene og hellige, foraktet, spottet og forkastet. Han bar våre synder og tok vår straff. Måtte det ikke fylle oss med den dypeste takk? I stedet ser han et smertefullt syn. Vi trodde det ikke og regnet ham blant overtredere. 
“Fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere, - han som bar manges synd, og ba for overtredere.” Jes 53,12. 

Plasseringen av korsene på Golgata var ikke tilfeldig. Han hadde overtredere på begge sider. 
“Da ble to røvere korsfestet sammen med ham, en på høyre side og en på venstre.” Matt 27,38. 

Og de som betraktet disse korsene så likt på dem. Her døde syndere for sine overtredelser. Men han på det midterste korset døde for alles synder. Den ene røveren døde fra sine synder i troen på Jesus, mens den andre døde i sine synder. Han søkte ikke hen til det midterste korset.

Jesus hadde allerede brukt dette sterke bibelstedet hos Jesaia for at de skulle forstå hva hans lidelse og død innebar. 
“For jeg sier dere at det må oppfylles på meg, dette som er skrevet: Han ble regnet blant overtredere. For det som er skrevet om meg, er til ende.” Luk 22,37. 

Drikken som de gav ham 

Korsfestelse var forbundet med en fryktelig tørst. Jesus ropte også at han tørstet. Dette gav David uttrykk for i profetiske ordelag når han sier: 
“De gav meg galle å ete, og for min tørst gav de meg eddik å drikke." Sal 69,22. 

Evangeliene antyder denne hendelsen noe forskjellig. Ofte blandet de bedøvelse i drikken for å lindre den korsfestedes piner. Matteus sier at det de tilbød Jesus, ville han ikke drikke. Han smakte lidelsen til bunns. 
“De gav ham da vin blandet med galle, men da han hadde smakt det, ville han ikke drikke.” Matt 27,34. 

Hos Johannes kan det synes som Jesus tok imot det som ble rakt ham, men egentlig står det ikke annet enn at de prøvde å få ham til å drikke. I tilfelle Jesus drakk var det ikke den bedøvende drikken. Det holder da også de fleste bibeltolkere fram. 
"Etter dette, da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster! Det stod et kar der, fylt med vineddik. De satte da en svamp, fylt av eddik, på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd.” Joh 19,28-30. 

Gud rystet jorden 

Avgjørende hendelser skjedde i tilknytning til korset. Og profetiene talte om dem århundrer før. 
”Da rystet og bevet jorden, fjellenes grunnvoller skalv. De rystet, for hans vrede var opptent.” Sal 18,8. 

Soldatene og de som stod ved korset, opplevde at mektige krefter var i bevegelse. De ble stevnet inn for allmaktens Gud. 
“Og se, forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned. Og jorden skalv, og klippene revnet." Matt 27,51. 
“Men da høvedsmannen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av redsel og sa: I sannhet, dette var Guds Sønn.” Matt 27,54. 

Klærne som de delte 

l Salme 22 skildrer David mange omstendigheter rundt Jesu død på korset. Ånden åpenbarer mange hemmeli gheter for ham. Også det som har med Jesu klær â gjøre. En bagatell vil mange si, men det hører med i det mønster som Gud åpenbarer seg i. 
“De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel.” Sal 22,19 

Dette ble oppfylt da soldatene hadde moro av å spille om klærne hans. “Da de hadde korsfestet ham, delte de klærne hans mellom seg ved loddkasting.” Matt 27,35.
“Da nå .soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de hans  klær og delte dem i fire deler, en del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men kjortelen var vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. De sa da til hverandre: La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den! -for at Skriften skulle bli oppfylt, som sier: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kjortel. Soldatene gjorde da dette.” Joh 19,23-24 

Begravelsen 

Når en korsfestet forbryter ble tatt ned av korset, var det vanlig at han ble kastet i en felles grav med andre forbrytere. Slik hadde de tenkt også om Jesus, men Gud hadde tenkt det annerledes. Og det fortalte han profeten sin mange hundre år tidligere. Der ser han denne hendelsen for seg og sier:
“De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn.” Jes 53,9 

Mens yppersteprestene og folkets eldste hastet hjem for å feire påskemåltidet, gikk en rik mann til Pilatus og ordnet med hans gravsted. Den Hellige Ånd hadde født denne tanken i hans hjerte.
“Men Joseffra Arimatea, som var en av Jesu disipler - men hemmelig, av frykt for jødene - spurte deretter Pilatus om å få ta ned Jesu legeme. Pilatus gav ham lov til det. Han kom da og tok Jesu legeme ned. Men også Nikodemus kom, han som første gang var kommet til Jesus om natten. Han hadde med seg en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund. De tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær sammen med den velluktende salven, som skikk er hos jødene når noen begraves. På det sted hvor Jesus ble korsfestet, var det en hage. Og i hagen var en ny grav, som ingen ennå var blitt lagt i. Der la de da Jesus, fordi det var jødenes beredelsesdag, for graven var nær ved.” Joh 19,38-42. Matt 27,57-60. 

Jesu oppstandelse 

Jesus hadde talt med disiplene sine om at han skulle stå opp igjen på den tredje dag. Da fortalte han at oppholdet til profeten Jonas i fiskens buk var et forbilde på det som skulle skje med ham. 

Men Det gamle testamente forespeiler også denne begivenhet for oss. Salme 16 er en salme om Messias. Der møter vi de profetiske ord om Jesu død og oppstandelse. 
”For du vil ikke overgi min sjel til dødsriket. Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse.” Sal 16,10 (forråt- nelse i N030) 

Disse ordene talte ikke David om seg selv. Han var fullt klar over at når han var død, ville nedbrytningsprosessen av hans legeme skje, slik som hos andre mennesker. Derfor understreker Peter i sin tale at David talte profetisk om Jesu oppstandelse.  
“For David sier om ham: Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for han er ved min høyre hånd så jeg ikke skal rokkes. Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet. Ja, selv mitt kjød skal legge seg til hvile med håp. For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse. Du kunngjorde meg livets veier, du vil fylle meg med glede for ditt åsyn. Brødre, la meg tale med fiimodighet til dere om patriarken David Han både døde og ble begravet, og hans grav er her hos oss den dag i dag. Men fordi han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovt å sette en av hans etterkommere på hans trone, så var det Messias' oppstandelse han forutså og talte om, da han sa at hans sjel ikke ble forlatt i dødsriket, og at hans kjød heller ikke så tilintetgjørelse. Denne Jesus oppreiste Gud, og vi er alle vitner om det." Apg 2,25-32 

Peter peker på at disse profetiske utsagn av David bare var mulig fordi David var en profet og skrev de ord som Den hellige Ånd gav ham. Derfor er det Paulus oppsummerer sitt evangelium på denne måten: 

“For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet og at han oppstod på den tredje dag etter Skríftene... ” 1 Kor 15,3-4.