Paulus ytrer et ønske i Fil 3,10-11: ”Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, i det jeg blir gjort lik med ham i hans død – om jeg bare kunne nå fram til oppstandelsen fra de døde!” 

Her rører vi ved en hemmelighet når det gjelder den kristnes liv her i verden, noe som er skjult og umulig å forstå for denne verdens mennesker og falske kristne. Nemlig at i samme grad den kristne får del i Kristi lidelser, i samme grad blir han til velsignelse og gavn i denne verden. Bare i den grad en kristen er villig til å lide, til å møte vanære og bære forsmedelse for Jesu navns skyld, bare i den grad kan han bli til velsignelse i denne verden.

Slik det var gjennom lidelse og død at Jesus ble til velsignelse og frelse for oss, slik også for en kristen. ”Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør”, sier Jesus, ”blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt” (Joh 12,24). Slik var det med Jesus og slik er det med en kristen. ”Den som vil tjene meg, han må følge meg. Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære” (Joh 12,26). 

Det var dette Peter ikke maktet i yppersteprestens gård, å følge Jesus i lidelsen. Derfor fornektet han. Men ved Genesaretsjøen sa Jesus til ham (Joh 21,18-19). Og sammen med Peter led også de andre apostlene martyrdøden, så nær som Johannes. Og slik skulle det også gå apostelen Paulus. 

Nå sitter han i fangenskap og skriver: ”Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere.” Menneskelig sett skulle det vel være slik at den største seier var å få mange tilhengere, oppleve at folk og myndigheter tok i mot en med glede og ga en hedersplass og innflytelse. Men her hadde Paulus opplevd å bli ført som fange til Rom og der sitte i lenker. Hadde det ikke vært større om han fikk virke fritt i Romerriket? 

Er det ikke et veldig nederlag at de kristne overalt skal trekke det korteste strået her i verden, skal gjøres til syndebukker og måtte tåle hån og spott og det som verre er. ”For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår” (Rom 8,36). Jo, det ser ut som nederlag, men det er seier. Apostelen fortsetter i Rom 8 med å si: ”Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.” Mer enn seier, det er det vi kaller erobring. 

Det er underlig i Guds rike, der går det helt annerledes til enn ellers i verden. Der er nederlag seier, tap er vinning, motgang er medgang. Det største nederlaget var Jesu lidelse og død. Når Guds Sønn, Messias, ble dømt til død og grav, forlatt av Gud og mennesker, da var det satan og verden og de falske gudfryktige som sto igjen som seierherrer. Jesus ble lagt i en grav og disiplene satt forskremte og redde i en sal i Jerusalem. Men Skriften lærer oss at det var Jesus som vant seier – nettopp i sin død - og at disiplene som satt skremt og fulle av frykt i skjul, de var frelst og berget. 

Slik er det også i dag. Satan og verden og den falske kristenhet setter alt inn på å gjøre ende på Guds barn, ved å støte dem ut av det gode selskap, ringeakte dem og forfølge dem. Det kan være tungt å oppleve det for et Guds barn, en forkynner eller prest. Men han skal ikke gråte over det, men glede seg som Paulus. Slik det var Guds råd å fullende vår frelses høvding gjennom lidelser, slik er det også Guds råd å fullende sin menighet gjennom lidelser. 

På hvilken måte kan lidelse og trengsel være til seier for de troende? 

Lidelsene lutrer Guds folk 

Gjennom lidelser løsrives vi fra denne verden, i og med at denne verden blir et pinens sted, noe vi lengter etter å bli løst fra. Lidelsen renser bort verdslighet og vender vårt blikk mot himmelen (Heb 11,25-26). 

Gjennom lidelsen og trengselen, ikke minst den som kommer fra vårt eget kjød og Satans fristelse, mister vi troen på oss selv, løsrives vi fra selvlivet og begynner å fornekte oss selv. Trengselen tar fra oss troen på egen makt og kraft og driver oss til Jesus (1Pet 1,6-9). 

Ved trengselen og forfølgelsen fra verden lukkes vi ute fra verden og fris fra verdsligheten som ellers kunne bli en snare for oss. De troende utskilles ikke så mye fra verden ved egen trang som ved verdens forfølgelse, hån og utestengelse. Verden mener seg å vinne seier over de kristne på denne måten, men er i stedet med på å bevare de kristne og lutre og hellige dem (Moses, Israelsfolket). 

Det er ikke de kristnes veldige framgang og store innflytelse i samfunnet som bevirker seier for Guds rike, men det er tvert i mot lidelse og forfølgelse, det som ser ut som nederlag. Skriften er full av eksempler på at der de kristne har framgang menneskelig sett, blir mange og vinner innflytelse, der lider Guds rike tap. Slik var det i Laodikea, slik var det i Korint. 

Du og jeg har trang til å gjelde for noe, ha innflytelse og makt over andre, bli sett opp til og regnet med, også på det kristelige livs område. vi vil gjerne ha framgang, bli regnet med i de troendes forsamling og i verden. Da kan vi løfte vårt hode og være frimodige, visse på at vi er regnet med. 

Det at vi er få, må tåle spott og hån, ringeakt, baksnakkelse og løgn om det vi står for og er, blir stengt ute og ikke regnet med, det er forsmedelig. Og det er så lett å ville avhjelpe denne forsmedelse ved å søke å bli noe, være noe, opptre slik at en vinner anerkjennelse. 

Jeg er redd mye kristelig aktivitet og kristelig forkynnelse har som mål å avhjelpe de troendes fattigdom, hjelpe Guds folk til å bli noe og bli anerkjent til en mettelse for kjødet. Kristi lidelse og Kristi vanære er for tungt å bære. Derfor vil man heller tale om herlighet og framgang, seier og kraft, og man vil ikke følge Jesus etter på hans lidelsesvei. Man vil heller ikke erkjenne skrøpelighet, nederlag og svakhet , for det må være seier, kraft og makt. En kjenner ikke til samfunnet med Kristi lidelser, å bli gjort lik med ham i hans død. Å avdø fra seg selv, miste sitt liv og sin egen ære, det koster for kjødet. Derfor kan en ikke slå seg til ro med ordene: ”Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet” (2Kor 12,9). Ordet om korset, om frelse i en stedfortreder, om liv og frelse og rettferdighet i en annen, finner ikke rom, for en vil ha frelsen i seg selv, kraften i seg selv, rettferdigheten i seg selv. Og da må en også lykkes, erfare fremgang og seier. 

Trengsler og lidelser i den siste tid 

Til slutt vil jeg stanse for en side ved Kristi lidelser, en herlig side. Paulus taler i ordet vi leste om at han utfyller det som ennå mangler i Kristus-lidelser på sin egen kropp, for hans legeme som er menigheten. 

De troende, menigheten, er Kristi legeme. Og slik Jesus døde før han gikk inn til sin herlighet, slik må også Kristi legeme, menigheten, lide og dø før den går inn til sin herlighet. Slik Jesus måtte lide og dø og til sist falle i synderes hender og dø, slik skal også Guds sanne menighet i den siste tid møte en veldig trengsel, og for mange skal det bli lidelse og død. Men nettopp gjennom dette skal de vinne seier, den endelige og avgjørende seier over alle satans fristelser og forførelser, og seier over verden. 

Nå tales mange steder om at det helst skal bli store vekkelser i den siste tid. Men Skriften taler ikke slik. Den taler om forførelse, trengsel og nød. ”Da skal de overgi dere til trengsel og slå dere i hjel”, sier Jesus. ”Og dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Mange skal falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst!” (Mt 24,9-13). 

En liten flokk skal ikke fornekte Jesu navn. Med dem er og blir det nok skrøpelig menneskelig sett. De vil ikke bli regnet med, de vil det ikke bli tatt hensyn til. Samtidig vil de bli utsatt for et veldig press fra den store flokken av falske kristne. Men om det er ringeakt eller utestengelse fra kirker og bedehus, eller åpenlys forfølgelse og motstand, så vil resultatet bli det samme. De troende vil bli isolert fra verden, både fra dens innflytelse og forførelse. Det vil lutre de troende. Noen vil nok falle fra og gå over til verden og den falske kristenhet, men de som blir igjen vilmer og mer bli utskilt fra verden og knyttet til Jesus og håpet om herlighet. 

Slik fører Gud dem som Lot ut av Sodoma eller som Noah inn i arken, slik at når Guds vredesdommer går over verden – slik dommen gikk over Sodoma – så er de troende i varetekt, midt i dommen. 

Den største seier en kristen kan vinne er dog likevel å dø for Jesu navns skyld. Nå skal vi ikke søke døden, men kostelig, sier Skriften, i Herrens øyne, er hans frommes død. Aldri blir satan stilt til skue i sitt nederlag som når han tar livet av en som hører Jesus til. Da har han bare ført den troende over, da har den troende fullendt sitt løp, da er han innenfor trygg innhegning, berget for alltid. Og satan har for evig tapt, mislyktes i å forføre til fall. 

”Mine kjære! Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere. Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart. Om dere blir spottet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. For ingen av dere må lide som en drapsmann eller tyv eller ugjerningsmann, eller som en som blander seg i andres saker. Men lider han som kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn. For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og er det med nød og neppe den rettferdige blir frelst, hvordan skal det da gå med den ugudelige og synderen? Derfor skal også de som efter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste Skaper, idet de gjør det gode.” (1 Pet 4,12-19). 

Vandring i tro, ikke i beskuelse 

Og så til slutt litt om disiplene der de satt redde, bak låste dører i Jerusalem. Peter hadde sviktet, alle hadde de flyktet. De hadde ikke mye å vise til av tro og gudsfrykt, av resultater og framgang. Det var bare nederlag og svikt. Det kunne vel knapt være mørkere, menneskelig talt. 

Hvorfor var det mørkt? Jo, for deres håp var satt til Jesus. Og nå var det som om det hadde sviktet. Slik så det ut for dem. 

Men fra himmelens synspunkt så det annerledes ut. I himmelen så de en flokk av Jesu venner, frelste syndere som for Jesu skyld eide syndenes forlatelse, fred med Gud, barnekår og arverett til himmelen. Og når Jesus etter sin oppstandelse viser seg for sine disipler, så hilser han dem med ordene: ”Fred være med dere!” I disiplenes hjerter var det uro og angst, men de eide fred med Gud for Jesu skyld. 

Det skal du og jeg som hører Jesus til også få regne med. I våre hjerter kan det være angst og mørke, det kan være tider hvor det synes som om Jesus er borte, vi kjenner bare på svikt og nederlag, fall og tvil. Kanskje vi får erfare noe av det Job fikk erfare, det er som om Gud selv har blitt min motstander og går i rette med meg, og det er som om han ikke hører når jeg roper. Himmelen er taus og mørk og i hjertet er det bare dom og fortvilelse. Da skal du også få ta til deg Elihus ord: ”Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må vente på ham” (Job 35:14). 

Det er tider i livet hvor vi ikke ser, hvor vi ikke forstår, hvor alt er bare mørke og fortvilelse. Slik var det for disiplene før Jesus åpenbarte seg for dem igjen. Da er det godt å vite at vi vandrer i tro, ikke i beskuelse, vi skal få regne med det som ikke sees, som ikke føles, det vi bare skal få tro fordi ordet sier det. Ja, selv når vi ikke makter å tro det som vi ville, så er saken derfor alltid like klar. 

Så la verden juble og triumfere, la den falske kristenhet håne og le av vår skrøpelighet, vår fattigdom. La oss holde fast ved Jesus, hans nåde er nok for oss, hans kraft fullendes i skrøpelighet.