Det finnes ikke noe menneskelig sidestykke til stedfortredelsen i forsoningen. Her står vi overfor den allmektige og kjærlige Guds egen handling. Dette gjorde Han - ingen annen kunne gjøre det. 

Derfor skal vi ikke se oss omkring i verden for om mulig å finne noen å sammenligne med - noe vi kjenner fra vår erfaringsverden forøvrig, og som vi derfor kunne henvise til for å gjøre forsoningen mer "begripelig" for folk flest. 

En hører rett nok av og til predikanter som i beste mening forsøker seg på dette. Hvem har ikke hørt om den lille gutten som hadde gjort noe skrekkelig galt, og så skulle han smake reiset. men da han var liten og svakelig, tilbød hans eldre bror å ta straffen i stedet - og det gikk faren med på! 

En skulle ikke servere slike grufulle historier. Alle tenkende mennesker må jo spørre i forferdelse: Hva for slags barneoppdragelse er dette? Hvilken far kunne finne på noe så redselsfullt? Det hele er avskyelig - og tjener absolutt ikke til å kaste noe som helst lys over forsoningen, slik Bibelen forkynner den. Tvert om - slike historier tjener bare til at folk vender seg bort og tenker: Gud er da ikke slik? Predikanten har dermed feiltolket forsoningen. 

Straffen lå på Ham, sier Bibelen. Men det store og merkelige i dette budskapet er nettopp at det er uten sidestykke - det kan ikke sammenlignes med noe som helst annet. For her handlet Gud i sin visdom, han tok selv initiativet. Gud sendte sin Sønn til soning for våre synder. Ingen vristet tilgivelsen fra ham mot hans vilje. Gud viste sin kjærlighet mot oss derved at Jesus døde for våre synder. 

Og mer: Han som tok straffen på seg, var Guds egen Sønn, ett med Faderen fra evighet. Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham. ( Jes 53,6). Hva kan vi gjøre overfor dette underfulle budskap, annet enn å bøye oss i tilbedelse? 

Hva kan vi si til dette - uten å stamme på en hjertets takk? 

Å hvilke dype saker, 
hvor undres ei min sjel! 
Se, Herren døden smaker 
istedenfor sin træl! 
Den Herre Jesus, Gud og mann, 
for meg fortapte synder 
Gikk under dødens bann. 

Vi vil aldri kunne gripe dette med vår forstand. Men vi får lov til å tro det. Vi får lov til å ta vår tilflukt til Jesu kors - i liv og død.

(Carl Fr. Wissløff - Bibelsk Tro nr.2/2000 - Shafan 07-03-12)