"Se det mennesket!"


Edin Holme (1865-1927) – forkynner og lyriker – er sitert i tidligere nummer av BT. En av hans bøker; ” Menneskesønnen”, kom ut til påsken for 100 år siden, altså 1906. I denne boken gir Holme en sammenhengende fremstilling av Jesu liv i strengt kronologisk orden. Altså en biografi – en direkte tegning av selve den store frelserskikkelsen.

I 1924 kom en ny bok: ”Omkring Nasareeren”. Her skriver han etter en annen metode. Vi lar han selv fortelle: ”Jeg har båret meg ad som en maler der vil male et solbelyst landskap: Han maler ikke selve solen, men hele hans billede er dog fylt av solen. Det er solens virkning på fjell og sjø, i skog og dal, det er solstålenes spill i lys og skygge som gir hans billede liv og farve. Jeg har ikke våget noen fremstilling av selve den store ”verdens sol”, jeg har bare forsøkt å fange en og annen stråle fra den, og vise dennes virkning på de forskjellige mennesker og forhold den treffer”.

Nedenfor siteres fire dikt fra boken. Disse utgjør en enhet og de to siste er kjente og kjære sanger. For meg personlig er dette vers jeg stadig vender tilbake til. Påskevers for hele året!

I Med tornekvister flettet om pannen Jesus står. Av blod hans kinn er plettet, hans rygg har mange sår. Fornylig ble han drevet fra havens stille vrå, hvor trett og sønderrevet i sjeleangst han lå. Når står han som en fange, med sterke rep om hånd. Han, som har legt så mange, og løst så manges bånd. Pilatus grunner – grunner – Det volder ham besvær. Den fange er et under. Ei fangens skyld han ser. Men som en stormflod stiger omkring ham folkets hat – for dommens hverv han viker tross list og lokkemat. Han veier og han måler - - akk, svak er hans protest. Og hopen skriker, skråler: Korsfest ham kun! Korsfest! Og skriket får alene, som ellers, overhånd. Så dømmer han den rene til kors og død og bånd. Han tvetter sine hender: ”Jeg er uskyldig – se!” Men hopens blikke brenner: ”Vi bærer dommens ve.”

II Taus har han båret sin skjensels drakt, taus har han døyet hopens forakt. Et vink av hans hånd, et ord av hans munn, og jorden seg åpnet i selvsamme stund – og lukket seg over den rasende hop, med all dens mishandling, dens råskap og rop. Men hånden ei vinket, ei ordet ble sagt. For allmakten vek for en sterkere makt. Den eneste makt, hans kjærlighet kun, holdt hånden tilbake, og lukket hans munn.

III Ditt kors, o Krist, ble verdens sol, dets lys ei grenser kjenner. Ditt kors, o Krist, ble ærens stol hvor livets lue brenner. På korset åpner du din favn for hver forvillet synder. Fra korset, i din faders navn, du verden fred forkynner. Fra korsets tre din kjærlighet hver ensom sjel bestråler. Dens guddomskraft vel ingen vet, dens dybde ingen måler. Og frøs enn alle hjerter til, ble lukket alle hender, din kjærlighet dog varm og mild mot hele verden brenner. La slukkes alle lys på jord, la stenges alle veie – den som har funnet korsets spor, har evig nok i eie.

IV På ditt kors mitt håp jeg grunner, om ditt kors min arm jeg slår. Skjul min synd i dine vunder, leg meg, Krist, ved dine sår. Gjør meg ren og gjør meg god, gjør meg sterk ved korsets blod. La meg midt i sorg og våde finne trøst ved korsets nåde. Herre, hva jeg enn skal friste, vern du hjertets skatt og del. La meg aldri korset miste, brenn dets merke i min sjel. Og i dødens tunge stund gi meg fred på korsets grunn. Lys meg i de mørke daler med ditt kors til himlens saler.

 

---